Demokrati og rettigheter

Ytringer og hat

Mange ser ut til å mene at vi kan møte fordommene ved å få alle synspunkter på bordet og diskutere dem rasjonelt til de beste argumentene vinner. Problemet er at mer kunnskap og mer debatt ikke ser ut til å føre til mindre hat og redsel. Vi må tilnærme oss islamofobi, og andre former for fremmedfrykt, med nytt utgangspunkt fordi vi bygger på gale antagelser i tilnærmingen til hatet, skriver professor Torkel Brekke i Dagbladet.

Publisert: 12. august 2011

Av professor i religionshistorie Torkel Brekke

Mange antar at hatefulle ytringer virker som sikkerhetsventiler. Men hatefulle ytringer fører faktisk til mer hatefulle ytringer.

Terroraksjonene 22. juli har gjort skepsis og hat mot muslimer og islam mer aktuelt, selv om problemet oppsto før 22/7, og før 9/11 for den saks skyld. Muslimer møtes for ofte med mistenksomhet både i Norge og andre vestlige land, til tross for at forskning har vist at muslimer i Vesten er like opptatt av demokrati og menneskrettigheter, og uttrykker minst like stor grad av lojalitet til landene de bor i, som befolkningene ellers (se for eksempel Gallup Centre for Muslim Studies). Mange ser ut til å mene at vi kan møte fordommene ved å få alle synspunkter på bordet og diskutere dem rasjonelt til de beste argumentene vinner. Problemet er at mer kunnskap og mer debatt ikke ser ut til å føre til mindre hat og redsel. Vi må tilnærme oss islamofobi, og andre former for fremmedfrykt, med nytt utgangspunkt fordi vi bygger på gale antagelser i tilnærmingen til hatet.

For det første har man misforstått forholdet mellom årsak og virkning i forholdet mellom ytringer og følelser. Man har antatt at det eksisterer en viss mengde følelser av hat eller frykt, og at ytringer som framkommer i forskjellige medier ganske enkelt er en refleksjon av disse eksisterende følelsene. Mengden av slike følelser kan øke eller minke, men ytringene er bare symptomer, tror mange.

Dette er galt. Gordon Allport, grunnleggeren av sosialpsykologisk forsking om fordommer og diskriminering, hevdet i 1954 i sin klassisk studie av fordommenes natur (The Nature of Prejudice) at hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, og noen ganger til vold. Allport har en interessant observasjon om hvordan nazi-offiserer etter krigen forklarte at det var nazi-ideologenes propaganda som gjorde dem i stand til å utrydde jøder, mens ideologene på sin side fraskrev seg alt ansvar fordi de ikke ante hvilken effekt deres demagogeri faktisk hadde.

Ny forskning har bekreftet antagelsen om at å ytre seg hatefullt eller fordomsfullt om en gruppe styrker de negative følelsene og holdningene. Fordommer blir til, og de forsterkes, blant annet gjennom at mennesker ytrer seg. Mange antar at hatefulle ytringer virker som sikkerhetsventiler. Følelser og holdninger slipper ut og reduserer trykk, tror man. Men hatefulle ytringer fører faktisk til mer hatefulle ytringer, og de fører til mer negative oppfatninger av andre mennesker. Effekten vil variere på komplekse måter etter omstendigheter i politikk og medier, men forskning tilbakeviser den utbredte antagelsen om at hatefulle ytringer fører til katarsis, renselse, og dermed til mindre aggresjon. Sannheten er motsatt.

For det andre har man til dels misforstått rollen som lover og straff eventuelt kan ha. Det antas at å legge lokk på hatefulle ytringer ved lov er uhensiktsmessig fordi følelsene som ytringene reflekterer da vil forsvinne inn i lukkede rom og få lov til å vokse uten å møte rasjonelle motargumenter. Straffelovens § 135a forbyr å framsette hatefulle eller diskriminerende ytringer om noen på grunn av deres religion, men paragrafen brukes nærmest ikke fordi man har ment at det er bedre å få hatet fram i lyset så vi vet hvor den er. Men denne forståelsen av rasismeparagrafen bygger på den første misforståelsen. Den legger til grunn at årsaksforholdet mellom følelse og ytring går kun i én retning, og at man ikke kan påvirke folks holdninger ved å påvirke deres handlinger.

Vi kan spørre om slike feilaktige populærpsykologiske antagelser ligger bak deler av tenkningen om ytringsfrihet i Norge. I Ytringsfrihetskommisjonens arbeid med hatefulle ytringer (kap. 6.3.3.4) er det åpenbart at man legger til grunn en antagelse om oppmagasinerte følelser og holdninger, som bør komme til uttrykk i offentligheten for at de ikke skal være skjult og vokse seg sterkere «under jorda». Også i den berømte Kjuus-saken fra 1997, der Hvit Valgallianses Jack Erik Kjuus blant annet hadde tatt til orde for å sterilisere adoptivbarn, finner vi samme antagelse. Mindretallet i Høyresterett, som gikk inn for at anken fra Kjuus skulle tas til etterretning og Kjuus frifinnes, viste til en tidligere dom fra Høyesterett, hvor det het: «Hvis fordommer, usaklige meninger og uriktige faktiske oppfatninger stenges ute fra den offentlige debatt, vil de lettere kunne vokse i det stille uten at de kan imøtegås, noe som i lengden kan medføre større skadevirkninger enn om de kommer fram offentlig og kan besvares.» Høyesteretts flertall i Kjuus-saken nevnte samme problem, men kom til at Kjuus måtte straffes etter §135a. Spørsmålet er om Høyesterett hadde noe skikkelig grunnlag for å anta slike sosialpsykologiske sammenhenger, eller om de bare reproduserte populære oppfatninger.

Vi bør forlate forenklede modeller i det videre arbeidet mot hatefulle ytringer og rasisme. Hatefulle ytringer er ikke bare konsekvenser av hat, de er på samme tid årsaker til hat. I tillegg er hatefulle ytringer et problem i seg selv også når de ikke leder til handling. Det er hevet over tvil at personer som stadig blir utsatt for hatefull eller diskriminerende omtale på grunn av etnisk eller religiøs tilhørighet opplever en rekke alvorlige negative effekter. Ord og ytringer kan føre til psykososiale skader, og det er derfor for enkelt å hevde at det alltid eksisterer et tydelig skille mellom hatefulle ytringer og handlinger, selv om dette skillet ofte er relevant.

«Påvirker lover fordommer og diskriminering?» spurte Allport i The Nature of Prejudice. Svaret hans var selvsagt ja, og han støttes av både common sense og forskning. Det bør være stor takhøyde for ytringer. Ingen lov bør forby krass kritikk av religioner og deres idéer og praksiser. Ingen lov bør forby publisering av karikaturer av Muhammed eller andre profeter. Ingen lov bør gjøre det vanskeligere for en journalist, en forfatter, en komiker å drive gjøn med det folk tror på. Men det bør ikke være tillatt å spre ytringer som formidler eller fører til hat mot mennesker fordi de tilhører en religiøs eller etnisk gruppe. Den enkleste løsningen vil være å oppdatere og bruke rasismeparagrafen, slik Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte. Og vi bør snarest begynne å diskutere ytringer på en mer sofistikert måte enn ut fra rådende populærpsykologiske modeller.

Artikkelen stod på trykk i Dagbladet fredag 12. august 2011.

Last ned og les Civita-notatet Islamisering av Norge? her