Uføretrygd – et valg

Av Anne Siri Koksrud, medredaktør i Minerva og stipendiat i Civita.

 

For mange velger uføretrygd i Norge. Det må bli mer attraktivt å arbeide slik at flere velger arbeid fremfor trygd.

I Norge mottar godt over 300 000 personer uførepensjon, knappe 10 % av befolkningen i alderen 18 til 67 år. Over 80 % av disse er 100 % uføre, og står derfor helt utenfor arbeidsmarkedet. Det er en dobbel ulempe for samfunnet: Vi må betale for deres livsopphold, samtidig som vi går glipp av den arbeidsinnsatsen de kunne bidratt med.

Det er allikevel de uføretrygdede selv som sitter igjen med svarteper. De har sikret seg en permanent relativt lav inntekt. De må leve med mistenkeliggjøringen, som øker jo flere de blir. Over halvparten av de uføretrygde har diffuse muskel- og skjelettlidelser eller lettere psykiske lidelser. Den beste medisinen for disse er arbeidsdeltakelse – likevel er de uføretrygdet.

Sammensatte årsaker

Årsakene og driverne bak utviklingen er selvsagt mange, og de er sammensatte. Det er allikevel noen faktorer som forskere på feltet etter hvert har blitt enige om at er vesentlige.

1)   Mangel på arbeidsplasser for ufaglært arbeidskraft

Mye av den tradisjonelle industrien legges ned, og erstattes gjerne av høyteknologisk produksjon som krever en helt annen type kunnskap. Det har blitt svært sjeldent å ”begynne på gulvet” og jobbe seg oppover i en bedrift.

2)   Sosiale smitteeffekter

Sosiale normer smitter, både på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. I enkelte områder sprer det seg en kultur hvor det er helt greit å gå på trygd, selv om man ikke er veldig syk. Mange steder er det langt mer sosialt akseptert å være uføretrygdet enn å ha et lavstatusyrke som for eksempel vaskehjelp.

3)   En sammenpresset lønnsstruktur

Den flate lønnsstrukturen fører til høye krav til produktivitet. Man kan gjerne få seg en deltidsstilling, men man kan ikke få en stilling hvor man jobber 100 % av tiden mot lavere betaling, i bytte mot forståelse for at man ikke kan løfte like tungt eller jobbe like raskt som de andre. Det er ikke plass til de som ikke kan yte fullt ut.

4)   Diagnosesamfunnet

Vi har et annet forhold til hva det vil si å være ”frisk” enn før. Våre forventninger om kroppslig og mental perfeksjon gjør at vi raskere opplever oss selv som syke, selv om det er snakk om helt vanlige, menneskelige forhold som å være lei seg. Forventningene til perfeksjon, selvrealisering og total lykke gjør også at mange føler seg utilstrekkelige, noe som forverrer sykdomsbildet.

Uføretrygd er et valg
Hvordan skal vi hindre at stadig flere av oss passiviseres, med de menneskelige og økonomiske konsekvenser de kan få? Et første steg på veien må være å innse at uføretrygd er et valg. Ikke alle, men mange velger trygd.

Det er misforstått godhet når enkelte blir for redd for å såre andres følelser, som Hanne Bjurstrøm når hun sier at ”ingen velger trygd”. Hun, og mange med henne, argumenterer at det å hevde at mange velger trygd er det samme som å mistenkeliggjøre alle trygdede og bidra til stigmatiseringen.

Feilslutningen baserer seg på å se saken i sort/hvitt: Uføretrygdede er enten er syke og har et reelt behov for trygd. Eller de er friske, har valgt uføretrygd og er i så fall svindlere. Hvis man da hevder at mange velger trygd, hevder man samtidig at mange er svindlere.

På den ene siden har vi de med alvorlige sykdommer, medfødte funksjonsnedsettelser eller lignende, som gjør at de ikke kan eller bør jobbe, noe annet ville være å gamble med deres helse. På den andre siden finnes det mange eksempler (om enn mindre forskning) på personer som mottar uføretrygd samtidig som de jobber sort eller drar på golfferie.

Men de fleste som mottar uføretrygd befinner seg mellom disse ytterpunktene. De har hver sin unike historie som leder opp mot et valg om å søke uføretrygd. Valget er påvirket av mange faktorer: Helse, lege, arbeidsgiver, arbeidsmarkedet, familie, venner, økonomiske insentiver og mer.

Selvsagt får ikke alle søkerne uføretrygd. Men en stadig større andel er uføretrygdet på bakgrunn av diagnoser som er vanskelig for legen å måle objektivt. Da får den enkeltes eget valg en stadig viktigere betydning.

Insentiver og lønn
Når vi har akseptert at dette valget finnes, kan vi endelig bli konstruktive, og begynne å snakke om løsninger. For eksempel har de fleste – også den rødgrønne regjeringen – innsett at det er galt å ha for sterke økonomiske insentiver for å velge uføretrygd fremfor jobb. I det minste bør det ikke være mer lønnsomt å være trygdet enn å arbeide. Hvis færre havner på uføretrygd bør det staten tjener på dette gå til lavere inntektskatt for lavtlønna. Men dette er ikke nok.

Hvis vi virkelig mener at alle skal få en sjanse, må vi sørge for mer fleksible lønnsordinger. En kan for eksempel tenke seg at det gikk an å få unntak fra tariffordninger for uføre som ønsker å jobbe, selv om de har lavere produktivitet enn friske. Ordningen kan gjøres tidsbegrenset, begrenset i omfang per arbeidsplass, og på andre måter være regulert slik at fagforeningene slapp å frykte at arbeidsgiverne skulle misbruke den for å skaffe seg billig arbeidskraft.

Arbeidsledighet er ikke uførhet
Geografiske analyser viser klart og tydelig at der det finnes mange og varierte jobber, er det færre uføretrygdede. Er løsningen da å kreve at de som bare er ”litt” uføre skal flytte fra nettverket sitt for å prøve ut ulike, alternative jobber? Ikke nødvendigvis, selv om det kan hende at enkelte kunne hatt godt av en miljøforandring. Men poenget er at dersom problemet er at det ikke finnes jobb, så er man arbeidsledig, ikke ufør.

Å stille krav til deltakelse, egeninnsats og aktivitet ved uførhet og sykdom kan oppleves som strengt. Men å hevde at det er stigmatiserende, eller til og med umenneskelig, er absurd. Man tar ikke folk på alvor ved å la være å stille krav.

Politisk og finansielt grunnlag
Tvert imot kan kontrollmekanismer og riktige insentiver bidra til å redusere stigmaet. Hvis vi vet at ingen tjener penger på å ”uføretrygde seg”, at de som mottar trygd faktisk må gjøre hva de kan for å trene opp arbeidsevnen sin, så tror vi også på at de som mottar trygd faktisk trenger det.

Hvis vi ønsker et samfunn hvor færrest mulig er klienter av staten, og flest mulig kan ta vare på seg selv og sin familie, må vi bygge opp en forståelse av at ens livssituasjon er et resultat av egne valg. Så bør samfunnet gjøre det så enkelt som mulig å gjøre gode valg. Da kan man sikre både det finansielle og politiske grunnlaget for en fortsatt raus uførepensjon.

 

Innlegget er på trykk i Aftenposten 8. august 2011.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »