Konferansen om ingenting
Durban II skulle være et forum for toleranse og verdighet. Rasistisk folkemord og kvinnediskriminering ble aldri nevnt.
Det tok to år å planlegge konferansen for menneskerettigheter i Genève mellom 20. og 24. april i år, kalt Durban II. FN-konferansen hadde som mandat å følge opp deklarasjonen og handlingsprogrammet som ble vedtatt ved den første Durban-konferansen, i Sør-Afrika i 2001. Fokus skulle være på rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og intoleranse.
Det pågår et rasistisk folkemord i Darfur. Hva mente Durban II om det? Ingenting.
Kvinner blir systematisk diskriminert i Pakistan, Saudi-Arabia, Iran, Libya og Afghanistan. Under Durban II ble det ikke nevnt.
Det tibetanske folk er et mål for stadig etnisk diskriminering fra kinesiske okkupasjonsstyrker. Under Durban II: Ikke ett ord.
Slaveri praktiseres over hele verden: På den søkkrike Fanjul-familiens sukkerrørsplantasjer i Den dominikanske republikk. I den arabiske og den muslimske verden, der mennesker den dag i dag holdes som slaver fordi de tilhører en annen religion, stamme eller rase. Dette var heller ikke tema under Durban II.
Grove brudd på menneskerettigheter i Burma, Egypt, Venezuela, Hviterussland, Ekvatorial Guinea, Cuba, Zimbabwe, Bolivia og Russland ble ikke nevnt med et ord.
FN-konferansen lovet en gjennomgåelse av nasjoners praksis i forhold til rasisme. Hvor mange land ble det satt søkelys på? Ingen!
Det kreves ikke mye for å skjønne at noe er alvorlig galt når Irans president Mahmoud Ahmadinejad, som tidligere har benektet Holocaust, uttrykker en stadig iver etter å utslette millioner av israelske jøder, og leder et regime som praktiserer dødsstraff for homofili ved hengning, er konferansens æresgjest og hovedtaler. Durban II illustrerer den triste tilstanden for menneskerettigheter i FN-systemet.
Frivillige og humanitære organisasjoner ble plassert på sidelinjen uten rett til å uttale seg eller delta før det endelige sluttdokumentet skulle underskrives. Organisasjoner som representerte tibetanere eller kasteløse (daliter) ble helt utestengt.
Det som skulle være et forum for toleranse og verdighet endte som en talerstol for hatefulle ytringer og ekstremisme, der representantene for demokratiske land ganske enkelt reiste seg og gikk under hovedtalerens innlegg. Deriblant Australia, Italia, Tyskland, Canada, Nederland, New Zealand og Tsjekkia.
Durban II satte ikke bare alle involverte nasjoner i en fortjent forlegenhet, men avslørte også alvorlige svakheter i forholdet mellom FN og menneskerettigheter.
En unik mulighet til å fremme menneskerettighetene i verden, ble en ny seier for krefter som har som mål å svekke dem mest mulig. Menneskerettighetene er under et stadig press. De blir forsøkt omdefinert, relativisert og vannet ut.
Hvorfor er det så vanskelig å akseptere menneskerettigheter som ytringsfrihet, pressefrihet, frihet til å organisere seg, frihet til å tenke fritt, frihet fra tortur, og frihet til å bli det du vil og har evne til – uten innblanding fra andre? Eller frihet til å reise ut og inn av ditt eget land, rett til rettsvern, og rett til å få beholde det som tilhører deg?
Nasjonene som i dag kontrollerer FNs menneskerettsorganisasjon er udemokratiske og despotiske. De snakker pent om rettigheter mens de fengsler, torturerer, og tar livet egne borgere i opposisjon.
Den beste illustrasjonen på den Kafka-lignende katastrofen Durban II ble, er den sørafrikanske ambassadøren som på det sterkeste appellerte til delegatene om å slutte å kalle konferansen Durban II, «fordi det vanærer mitt land».
Thor Halvorssen er initiativtager til Oslo Freedom Forum, en global menneskerettighetskonferanse, som finner sted i Oslo fra 18. til 20. mai. Civita er en av samarbeidspartnerne.
Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 13. mai 2009.