Mill, Hayek og nyliberalismen

Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita

I presentasjonen av Res Publicas «Troen på markedet», over fem sider i Klassekampen 29. mars, er det for mye kuriøst å ta tak i til at alt kan besvares. Formålet med antologien er formodentlig å redegjøre for noen sentrale tenkere i en pervertert variant av liberalismen som kalles «nyliberalisme», samt å vise hvordan denne har kappet forbindelseslinjene til den klassiske liberalismen. Håvard Nilsen eksemplifiserer dette med John Stuart Mill og Friedrich Hayek, og begrunnelsen er blant annet at Mill kalte seg «sosialist» og Hayek kalte seg «Old Whig». For enhver med et visst minimum av kunnskap om disse tenkerne, er imidlertid kontinuiteten mellom dem langt sterkere enn bruddet.

Hva går Mills «sosialisme» ut på? Mill hevder at kapitalismen bør gjennomgå en transformasjon til en «sosialistisk» økonomi der arbeiderne selv eier bedriftene. Dette skal finne sted uten at kapitalistenes eiendomsrett krenkes, innenfor et lovverk som tillater privat eierskap og konkurranse. Staten skal være involvert så lite som mulig, og verken eie produksjonsmidler eller blande seg inn i økonomisk planlegging. Laissez-faire skal være regelen, ethvert avvik fra dette er et onde såfremt det ikke begrunnes i et «stort gode». Han betrakter det som uproblematisk at kapitalister høster profitt av investeringene, og fastslår at riktig lønn er den markedet er villig til å betale. At staten skulle kunne kontrollere økonomien på en hensiktsmessig måte gjennom sentral planlegging, betrakter han som direkte latterlig.

Det sistnevnte ble et sentralt poeng hos Hayek et århundre senere. Når Nilsen presenterer dette som noe unikt for Hayek, er det misvisende. Mill og Hayek er helt på linje. Kunnskapen er alltid spredt og begrenset, og dette umuliggjør effektiv, sentral planlegging.

Å hevde at «Hayek vil selve velferdsstaten til livs», slik Nilsen gjør, er direkte feilaktig. I «The Road to Serfdom» opererer han med en temmelig omfangsrik velferdsstat, så omfattende at Keynes kritiserte ham for det, og fortsatt i «The Constitution of Liberty» tar han til orde for en begrenset velferdsstat med et sosialt sikkerhetsnett.

Nilsens forestilling om et klart brudd mellom den «klassiske liberalismen» til Mill og «nyliberalismen» til Hayek, lar seg simpelthen ikke opprettholde. Den feilaktige fremstillingen av Hayek og av forskjellen mellom ham og Mill blir symptomatisk for hele dette antologiprosjektet, som et oppgjør med en fiktiv størrelse ved navn «nyliberalismen».

Riktig fornøyelig blir det når Nilsen henviser til Alexander Rüstows bruk av uttrykket «nyliberalisme» i 1938 for å begrunne at Hayek m.fl. representerer en helt ny form for liberalisme. Det stemmer at Hayek var til stede på Colloque Walter Lippmann i 1938, og at uttrykket ble brukt der. Men for Rüstow, som laget uttrykket, innebar «nyliberalisme» blant annet at laissez faire var forbi, at reklame i aviser og på radio skulle forbys, at alle selskaper med et naturlig eller teknisk monopol skulle nasjonaliseres etc. Kort sagt: Rüstows «nyliberalisme» har lite til felles med det venstresiden på 1980-tallet begynte å kritisere som «nyliberalisme». Og Rüstow kritiserte Hayek for å sitte fast i den «gammeldagse liberalismen», snarere enn å representere den «nye».

Innlegget er på trykk i Klassekampen 2. april 2011.