Klassekamp eller sosial fred

Av Mathilde Fasting, Eirik Vatnøy og Marius Doksheim

Kronikken er basert på boken Den norske velferden, som kan kjøpes her.

På 1900-tallet var det reell kamp om sosialpolitikken i Norge. De borgerlige partienes linje om sosial fred vant frem. Utfallet ble grunnlaget for den moderne velferdsstaten.

Debatten om velferdsstaten er i dag preget av to påstander. Den ene er at partiene er delt mellom de som vil bevare og de som vil rasere velferden. Den andre er at de borgerlige partiene først nå har omfavnet velferdsstaten.

Historisk sett er begge påstandene ganske meningsløse. De borgerlige partiene har regjert i om lag halvparten av de siste hundre årene. Regjeringsperiodene har alltid vært preget av støtte til velferdsstaten. I tillegg er det gode grunner til å betrakte velferdsstatens historiske opprinnelse som et borgerlig politisk prosjekt, formet av reformpolitikere som Gunnar Knudsen, Johan Castberg, Otto B. Halvorsen og Odd S. Klingenberg.

Den gang Ap var radikalt

I de første tiårene av forrige århundre var Arbeiderpartiet et svært radikalt parti. Etter den russiske revolusjonen mente partiet at Norge burde styres av et arbeiderdiktatur tilsluttet den internasjonale kommunistiske revolusjonen. «Arbeiderklassens befrielse» var målet, revolusjon var middelet. Fra Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsens synsvinkel ble politikk først og fremst betraktet som en kamp mellom klassene.

Mens klassekamp og revolusjon preget sosialistenes retorikk i perioden, var den ikke-sosialistiske retorikken preget av et ønske om fred og fremgang, eller «sosial fred», som det ofte ble omtalt som.

Sosial fred var et naturlig motstykke til arbeiderbevegelsens revolusjonære linje. Med revolusjonsfaren levende til stede, var det mange som pekte på behovet for å løse de sosiale problemene i samfunnet før antidemokratiske krefter slo sterkere rot i befolkningen.

Det er ingen politiske partier som går inn for å rasere velferdsstaten

Venstrestaten

Samtidig var tiden preget av en sterk tro på at politikk kunne gjøre samfunnet bedre for alle, særlig for de fattige. Allerede på 1800-tallet ville politikerne sørge for «allmennvelstandens utbredelse», som Anton Martin Schweigaard uttalte det. I mellomkrigstiden var det en utbredt forestilling at samfunnet skulle ta ansvar for borgernes helse og utdanning, tilrettelegge for arbeid og sørge for økonomisk og sosial sikkerhet for dem som av ulike grunner ikke kunne klare seg selv. Det var også enighet om at det offentlige måtte kunne omfordele ressurser etter behov.

Denne epoken faller inn i den perioden som er blitt døpt «Venstrestaten» (1884-1940) av Rune Slagstad. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten ble langt på vei lagt her. Mange sosiallover ble vedtatt og gjennomført, bl.a. utvidet arbeidstilsyn, minstelønnslov, åttetimersdagen, lover for barns rettigheter og sosial boligbygging. Samtidig ble viktige velferdsreformer som alderstrygden utredet og forberedt.

Det offentlige velferdstilbudet ble kraftig utvidet og bedre organisert, særlig etter inspirasjon fra akademiske miljøer innen helse, samfunnsvitenskap og økonomi. Antallet barnehjem, mødrehjem og aldershjem, og behandlingstilbud for psykisk helse, ble kraftig utvidet.

De Castbergske barnelover

Sentralt i dette arbeidet sto flere borgerlige politikere. Da Gunnar Knudsens andre venstreregjering tiltrådte i 1913, varslet den allerede i trontalen omfattende sosiale reformer, som lov om mødreforsikring og garantert fri jordmorhjelp. I Knudsens regjeringsperiode kom også utvidelser i arbeidsloven, blant annet innføring av åttetimers arbeidsdag, og lovene som skulle bli kalt de Castbergske barnelover. Lovene reflekterte en tydelig vilje til at det offentlige skulle ta et økt ansvar for barns rettigheter og oppvekstvilkår.

Sosialminister Johan Castberg var i mange tilfeller pådriveren for venstreregjeringen Knudsens radikale reformpolitikk. På en rekke områder var hans standpunkter overlappende med arbeiderbevegelsens sosiale krav, men han var samtidig en tydelig motstander av et sosialistisk samfunn. «Det vilde bli en stakket glæde man vilde faa av en revolution; den følges alltid av en mer eller mindre sterk reaktion. Gjennomgripende reformer, skapt av det som før er bygget opp, er det vi behøver», fremholdt han.

Høyres sosialpolitikk

I årene 1918 til 1920 opplevde europeisk økonomi et enormt oppsving som følge av en «etterkrigsboom». Dette ga Stortinget og regjeringen et forholdsvis stort handlingsrom på det sosiale feltet. Otto B. Halvorsen og Odd S. Klingenberg ble fra utgangen av første verdenskrig Høyres førere i sosialpolitiske spørsmål. De sto for en aktiv sosialpolitisk reformlinje, som i stor grad fulgte opp regjeringen Knudsens sosialpolitikk.

I Høyres program fra 1918 gikk partiet inn for omfattende tiltak mot boligproblemene og endelig gjennomføring av folkeforsikringen. Dette ble fulgt opp med husleiereguleringer, påbud om at arbeidsgivere måtte sørge for boliger til de ansatte og et vedtak om skattefinansiert alderspensjon i 1923.

Programmet la større vekt enn tidligere på at sosialpolitikken også måtte innebære økonomisk omfordeling, eller «overgang til jevnere livsvilkaar», som det het. «På det sosialpolitiske område vil det være regjeringens bestrebelse å arbeide mot større sosial fred gjennom større sosial rettferdighet. Den utjevning av livsvilkårene i vårt land som dette mål vil måtte medføre, vedkjenner regjeringen seg gjerne», understreket Halvorsen i regjeringserklæringen i 1920.

Økonomien kjølnet

Etterkrigsboomen ga seg innen 1924, og det var ikke lenger de samme økonomiske mulighetene til å gjennomføre en utvidelse av sosialpolitikken. Det betydde imidlertid ikke at lysten til å bedre de sosiale forholdene i befolkningen kjølnet. De store pensjons- og forsikringsordningene ble utsatt, men fortsatt ble det arbeidet hardt for å løse de sosiale problemene som fulgte av arbeidsledighet og boligmangel.

Da Arbeiderpartiet startet sin lange regjeringsperiode i 1935, var økonomien igjen sterkere. Regjeringen Nygaardsvold gjennomførte en rekke sentrale velferdsordninger, deriblant den lenge debatterte alderspensjonen. Planene om revolusjon var avlyst, og regjeringen representerte snarere kontinuitet enn brudd med de tidligere borgerlige regjeringene. Med unntak av Bondepartiets motstand mot arbeidsledighetstrygden, stemte også alle partiene for Nygaardsvolds reformer.

Uenigheten vedvarte

Den gang, som nå, var det uenighet om noen av virkemidlene og omfanget av ordningene. Men siden mellomkrigstiden har alle relevante politiske partier omfavnet ideen om en velferdsstat som skal sørge for økonomisk og sosial trygghet for borgerne og motvirke store sosiale forskjeller. Dette er derfor på ingen måte nytt i dag. Og det er fortsatt ingen politiske partier som går inn for å rasere den norske velferdsstaten.

Innlegget er publisert i Bergens Tidende 9. mars 2011.