Om å snu mye på hodet

Av Bård Larsen, forfatter av boken "Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære."

Chris Eriksen viser i Dagbladet 14.2. til det urimelige i å kreve at alle mennesker skal være ”rene”. Han sier med et sukk at han er ”et menneske, med alt det innebærer av svakhet, urenhet, tvil og tro.” Enig. Derfor har jeg forlengst avvist renhetsutopiene.

Eriksen hevder at norske kommunister risikerte både det ene og det andre, blant annet ved å ved å lese ”feil avis”, antagelig Friheten, i den kalde krigens klima. Måtte virkelig norske kommunister søke frihavn i ”vennligsinnede” land for å kunne puste? Mitt inntrykk er heller slik: At i Norge kunne vi, på tross av mye ubehagelig hysteri under den kalde krigen, nyte en frihet som var fullstendig fraværende i Eriksens såkalte vennligsinnede land. Blant annet fikk Friheten og Klassekampen pressestøtte. Kommunistene sto til valg. I Sovjet og Cuba (i likhet med i Chile og Sør-Afrika) kastet man fritenkere i fangeleire eller skjøt dem (eller helst begge deler). Godt å vite at enkelte gjorde seg til lags med slike regimer, men ikke så godt for de som ble ansett for å være statens fiender?

Eriksen tar feil når han hevder at jeg vil ha angredebatt. Det jeg etterlyser er en ny runde med historisk bevisstgjøring. I likhet med Eriksen synes jeg også at verden er et ganske skittent sted og at menneskene er skjeve skapninger.

Det er Eriksens selv som tilsynelatende fremdeles forfekter en ideologi (men bare ”litt”) hvor renhet inngår som ideologisk implementering og mål. I kommuniststatene forsøkte man å erstatte Gud med ideologi og vitenskap. Statens selvpålagte oppgave ble på byråkratisk og voldelig vis å luke vekk ugress, kanskje slike som Eriksen og meg selv. Det var dette Zygmunt Baumann kalte ”gartnerimpulsen”. Det tok liksom aldri slutt, hagen blir jo aldri fri for ugress. Che Guevara var ikke noen Rock´n Roller eller frihetsapostel. Han var besatt av gartnerimpulsen, helt etter Stalins pipe. For meg fremstår Eriksens synspunkter som eksempler på at vi har godt av å diskutere vår nære forhistorie, både når det gjelder proporsjonalitet og ideologi.