SV moderniserer
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Bård Vegar Solhjell skriver i VG den 3. februar at kommunismen og fascismen var groteske ideologier som sveipet over Europa i det forrige århundre. Der er vi helt enige. Men påstanden om at disse ideologiene har hatt relativt få støttespillere de siste 60 årene stiller jeg meg noe mer tvilende til. Jeg har skrevet en debattbok om ett forhold: At deler av norske venstreside, i likhet med i den vesteuropeiske venstresiden for øvrig, har vært sympatisk innstilt til, eller i alle fall utvist tvisyn til, kommunismen. Noen statistikk over omfanget har jeg selvsagt ikke, men jeg mener å ha påvist hvordan blant annet Solhjells eget parti til tider har vært preget av dette.
Solhjell mener (uten å ha lest boka) at jeg ikke skiller godt nok mellom SV og kommunistene. Kan hende Solhjell har rett i at dette kunne vært utført bedre fra min side. Men heri ligger også et grunnleggende problem: Nemlig at SVs historie er preget av et samkvem med, eller forsvar for, kommunistiske stater, både i Europa og andre steder i verden. Sentrale SVere, blant dem flere partiledere, reiste på pilegrimsturer, partikonferanser og sommerleire til kommunistiske stater. SF og SV hadde formalisert samarbeid med en lang rekke kommunistpartier, både i øst og vest.
I studiehåndboka Forholdene i Sosialistiske land, utgitt av SVs eget studieforbund, kunne vi lese: ”SV kan likevel utvikle en konsekvent linje ved å holde fast ved det som er målsettingen for det internasjonale samarbeidet, å samordne arbeidsfolks kamp mot det kapitalistiske systemet. I dette perspektivet blir samarbeid f. eks med kommunistpartiene i Sovjet, Øst-Europa, Kina, Vietnam og Cuba nyttig og nødvendig så lenge det tar sikte på praktiske tiltak for å bygge opp den internasjonale arbeiderfronten mot kapitalen.”
Mener Solhjell at disse kontaktene og disse holdningene hadde lite med de ideologiske strømningene i partiet å gjøre? Her tror jeg bevisene taler for at det var en kobling mellom SVs teoretiske grunnlag og forholdet til de kommunistiske landene. Men bildet er ikke ensidig, for i SV var det også viktige miljøer som advarte mot slike kontakter.
I min forrige kronikk understreket jeg flere ganger at SV i dag er et entydig demokratisk parti. Men jeg hevdet at det ikke alltid har forholdt seg slik. Og restene av det gamle er fortsatt til stede. Fremdeles svermer enkelte, men sentrale SVere, for det vi kanskje kan kalle gammelsosialistiske ideer. Nåtidens støtte til Castro kommer ikke ut av et ideologisk vakuum. Da må disse forholdene klargjøres internt i SV. Slik det nye programutkastet fremstår, virker det som om det er nøyaktig disse nødvendige grep SV nå foretar seg. Hvilke tanker gjør Solhjell seg om forslag om å gi fredsprisen til en kommunistisk diktator? Om mindretallets innstilling til nytt prinsipprogram: ”Forsøk på å realisere sosialistisk politikk vil alltid møte motstand. Kapitalkreftene vil ikke gi fra seg makt frivillig”. Er dette forhold som føyer seg inn i det Solhjell kaller ”en liberal demokratisk venstretradisjon”?
Dette er historiske og nåtidige forhold som SV må forholde seg til helt på egenhånd. Historien om SV blir ikke mindre relevant fordi andre har gjort feil. At høyresiden har lik i skapet er det ingen som helst tvil om. Og en bok om dette kommer nok med tid og stunde.
Et lite poeng til slutt: Hvis Solhjell bare ”så vidt har sett på” boken min, hvordan kan han være så sikker på at jeg ikke nevner Erik Solheims oppgjør med uheldige sider ved partiet? For det gjør jeg jo. Frank Rossavik kommer med en utfyllende SV biografi til våren. Jeg har ikke lest den, men er helt sikker på at den vil inneholde utfyllende stoff om de interne bataljene i SF og SV om disse forholdene.
Innlegget er på trykk i VG 14. februar 2011.