Statsministerens nyttårstale

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Dagen etter at statsministeren hadde holdt sin nyttårstale, ble han beskyldt for å fare med faktafeil.

Historikere som NRK hadde vært i kontakt med, hevdet at det var galt at Norge var blant Europas fattigste land for 100 år siden, og de mente det ble upresist å etterlate inntrykk av at det stort sett var tjenestepiker og husmenn som flyktet til Amerika den gang. I Dagens Næringsliv ble det stilt spørsmål ved statsministerens sammenligning av arbeidet med å bygge ut barnehagene, som i så stor utstrekning var basert på private, og å bygge ut eldreomsorgen, som, av ideologiske grunner, primært skal skje i offentlig regi. Og selv har jeg påpekt at statsministeren kanskje tok vel hardt i da han hevdet at vi har bygget opp ”et velferdssamfunn ingen andre folk, noe sted i verden, noensinne i historien, har opplevd maken til”. Vi har jo tross alt ganske mange naboland som har gjort omtrent det samme.

Det kan virke smålig å henge seg opp i slike detaljer i en statsministers nyttårstale. Det syns jeg også selv. Små faktafeil eller et litt lavt presisjonsnivå behøver ikke å være avgjørende for den historien som skal fortelles. Det er dessuten ikke noe som generelt preger statsministerens argumentasjon og tale. At statsministeren ofte bruker en utpreget sosialdemokratisk retorikk, som kan virke fremmed for oss som ikke deler hans ideologiske grunnsyn, kan vel heller ikke klandres han så lenge meningen er god. Personlig liker jeg for eksempel ikke instrumentelle utsagn som at ”Norge er heldig som har norske kvinner”, men jeg forstår jo hva han mener.

Statsministeren kom med særlig én faktaopplysning som har ført til debatt i de sosiale mediene. Han sa: ” Over 1200 av dagens nordmenn var født da Roald Amundsen nådde Sydpolen. (…) I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til. (…) For en reise våre eldste har vært med på! De ble født inn i en ung nasjon som var blant de fattigste i Europa.”

Ingen bestrider at Norge var ”et fattig jordbrukssamfunn” for 100 år siden. Det sier seg selv. Spørsmålet er om Norge også ”var blant de fattigste i Europa”. Derom strides muligens de lærde, men etter min oppfatning tyder det meste på at det er en myte. Den antatt mest pålitelige kilden til å vurdere velstandsnivået for 100 år siden, hvilket for øvrig ikke er lett, er det arbeidet forskeren Angus Maddison har gjort for OECD, som viser at Norge slett ikke var blant de fattigste land i Europa. Hele Øst-Europa var langt fattigere, og også Finland, Hellas, Portugal og Spania var en del bak Norge. Norge lå derimot langt etter de landene som først ble moderne industrinasjoner, altså Storbritannia, Sveits og Belgia. Derfor er det nok alt i alt riktigst å si at Norge økonomisk sett var et nokså gjennomsnittlig europeisk land, hvilket samtidig betyr at vi i global målestokk allerede var et relativt rikt land.

En slik forståelse av Norge, som et land som lå omtrent på det europeiske snittet, er også i samsvar med de resultater professor i økonomisk historie, Ola Grytten ved NHH, har kommet frem til.

Men er dette viktig?

Nei, ikke i seg selv. Grunnen til at også jeg skrev om dette på bloggen min, er at påstanden om Norge ”som et av de fattigste landene i Europa” inngår i en ofte gjentatt og mytisk fortelling om kilden til den norske velstanden og velferdsstaten. Fortellingen lyder omtrent slik:

Først var Norge et av Europas fattigste land. Så kom Arbeiderpartiet, arbeiderbevegelsen og Einar Gerhardsen, som skapte vekst og fremgang og til slutt kjempet frem velferdsstaten på tross av sterk motstand mot høyrekreftene. Takket var denne kampen er Norge nå Europas rikeste land med den beste velferdsstaten i verden – kort sagt, verdens beste land å leve i.

Den som tar seg bryet med å lese taler som holdes på Arbeiderpartiets landsmøter, vil se at talene ofte etterlater inntrykk av at det er slik landet er bygget.

Men dette er og blir en historisk misvisende fortelling. Det er ikke plass til å utdype her, men la meg nevne noen momenter:

·       Byggingen av den norske velferdsstaten var påbegynt før sosialdemokratiet fikk sin første representant på Stortinget.

·       Byggingen av velferdsstaten i våre naboland, særlig i Danmark, startet til dels tidligere, gikk like raskt og skjedde i samme omfang, selv om sosialdemokratiet der har hatt mindre innflytelse.

·       Utbyggingen av den norske velferdsstaten har skjedd som et kompromiss mellom flere partier, hvorav særlig Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet spilte en rolle i de første årene, mens alle moderne partier har spilt en rolle siden.

·       Alle partier har historisk vært for utbygging av sosiale ordninger og velferdsstaten. Partiene har vekslet på å ”gå foran”, og de har vekslet på å bli moderert, der de har hatt gale eller for ytterliggående standpunkter.

·      Det har vært vekslende oppfatninger om sider ved velferdsstaten som i dag betraktes som spesielt karakteristiske, som for eksempel universelle ordninger.

·      Den borgerlige siden har vært mer opptatt av en bærekraftig finansiering av velferdsstaten. Den har bl.a. vært opptatt av at økonomien måtte være i orden, og at det måtte være gode vilkår for verdiskaping.

·      Alle land hadde sterk vekst etter annen verdenskrig, altså i den perioden som Einar Gerhardsen styrte. Men Norge hadde ikke spesielt sterk vekst. Den var lavere enn den var i Vest-Europa og i verden generelt.

·      Arbeiderpartiet hadde høye ambisjoner på 60- og 70-tallet og styrte etter planøkonomiske prinsipper. Men politikken virket ikke og måtte til slutt gis opp til fordel for mer markedsbaserte prinsipper. Willoch-regjeringen justerte kursen, og Arbeiderpartiet har siden akseptert reformene.

·       I mange tiår har det nærmest vært en konkurranse mellom partiene om å bygge ut mest mulig offentlig velferd.

Det er næringsvirksomhet, industri, handel, sjøfart og utenlandsinvesteringer som er kilden til Norges velstand.

Velstanden har gjort det mulig å bygge ut de offentlige velferdsordningene, og det har politikere fra alle partier bidratt til.

Artikkelen står på trykk i Ukeavisen Ledelse 7.1.11.