Små forskjeller i norsk politikk

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Tidligere finansminister Per Kleppe frykter en ”skadelig sikksakkpolitikk”, dersom vi får et regjeringsskifte. Han mener at ”endringene kan bli dramatiske”, dersom Høyre og Frp overtar makten (28.12.). Jeg tror det er større grunn til å tro at endringene blir ganske små.

Alle partier liker å fremstille seg selv som veldig forskjellige. Det er på sett og vis det som begrunner deres eksistens. Hvis det ikke er forskjeller på partiene, er det jo heller ikke bruk for alle. Men siden vi har så mange partier i Norge, og siden forskjellene i virkeligheten er ganske små, må politikerne overdrive og karikere hverandre for å skape politisk avstand.

Partier som ikke har sittet i regjering, tillater seg gjerne en friskere og mer systemkritisk retorikk enn de som er eller har vært i regjering.  Det skyldes også et reelt ønske om å gjøre en forskjell. Før var både SV og Frp systemkritiske partier, men nå er det bare Frp igjen – etter at SV, nærmest i rekordfart, ble ”temmet” av Arbeiderpartiet og embetsverket i 2005. Også dette har bidratt til å redusere forskjellene i norsk politikk.

Fortsatt er sentrum i norsk politikk lenger til venstre enn sentrum er i de fleste andre land. Men den langsomme høyredreiningen er også markant: SV har gått med syvmilssteg mot høyre de siste 20 år og fremstår i dag som et alternativt sosialdemokratisk parti. Når man tar i betraktning at den norske høyresiden alltid har vært svært moderat og sentrumsorientert i forhold til høyresiden i mange andre land, er det lett å forstå at det blir ganske trangt i midten. Det er i virkeligheten Høyre og Arbeiderpartiet som representerer sentrum i norsk politikk. Derfor blir det også ekstremt vanskelig å finne et rom for de partiene som liker å kalle seg sentrumspartier.

Det er ikke lett å bevise at Frp i regjering ikke vil revolusjonere Norge; partiet har ennå ikke prøvd seg. Partiet sier dessuten selv at det vil gjøre store endringer, og de rødgrønne skremmer med det. Jeg tror likevel endringene blir moderate. SV har på en måte bevist det. Det ble ikke revolusjon, selv med et tidligere revolusjonært parti i regjering. Dessuten har vi erfaring med Frp-styre mange steder lokalt, og enten man er enig med Frp eller ei: Direkte farlig virker det ikke.

At det er svært små forskjeller i norsk politikk, fremkommer også av flere interessante utredninger. La meg nevne noen, som til sammen danner et ganske godt bilde av den politiske utviklingen i Norge de siste tiår:

Civita har analysert alle tidligere statsbudsjett de siste 20 år. Rapporten Spiller det noen rolle? viser at bevilgningene til offentlig forvaltning i all hovedsak er helt upåvirket av regjeringenes farge. De offentlige utgiftene øker jevnt og trutt, uavhengig av regjering, og bevilgningene til velferd prioriteres høyt av alle regjeringer. Hvorvidt økningene fra ett år til et annet er store eller små på de ulike områdene er mer påvirket av den økonomiske situasjonen enn av fargen på regjeringene.

FAFO har gjort en annen type analyse. I rapporten Nye velferdssignaler undersøker FAFO om problemforståelsen, løsningsforslagene og ideologien bak velferdspolitikken har endret seg de siste 15 år. Hvor stor forskjell er det på velferdspolitikken som er ført av ulike regjeringer? Det kan spores en viss ulik vektlegging, men rapportens hovedkonklusjon er at alle store reformer har vært basert på bred politisk enighet, og at det ikke er noen signaler om at velferdsordningene bygges ned eller svekkes.  Det skjer endringer, men de skjer på tvers av partiene og er fremkalt mer av nødvendighet enn av ideologi.

Dette rimer også godt med det inntrykket man får av å lese om historieverket Over evne, der professor Einar Lie skriver om Finansdepartementet. Her viser han hvordan det planøkonomiske styringssystemet i norsk politikk ble demontert fra slutten av 70-tallet og erstattet med et mer markedsbasert system – ikke fordi “nyliberalismen”, Thatcher og Reagan overtok makten over sinnene, men fordi det gamle systemet ikke virket. Arbeiderpartiets planøkonomiske ambisjoner var høye på 1960- og 70-tallet, men de lot seg ikke gjennomføre. Derfor fikk vi gradvis mindre stat og mer marked.

Institutt for statsvitenskap ved UiO har langt på vei trukket samme konklusjon. Boken Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet dreier seg om nyliberalismens innvirkning på norsk politikk. Boken konkluderer med at de norske reformene siden 1980-tallet har få innslag av privatisering, nyliberalismens kanskje fremste karaktertrekk. Den nyliberale perioden i Norge er snarere preget av pragmatiske endringer i forvaltningspolitikken, der det har vært stor grad av stabilitet på tvers av regjeringer.

Alt i alt må det sies at Thorbjørn Jagland hadde mye rett da han i 2008 skrev dette: Det ”må kunne konkluderes med at vekselvise regjeringer har bidratt til å sikre den samfunnsorden som ble etablert etter krigen. Ulike borgerlige regjeringer har foretatt justeringer av kursen, men ikke avveket fra den. Ap-regjeringer har tilpasset seg dem, fordi de i ettertid har fremstått som fornuftige og nødvendige.”

Forskjellene er altså små i norsk politikk, og det er først og fremst et gode.

Men forskjellene kan også bli for små. Gode løsninger forutsetter at alle alternativer blir tilstrekkelig belyst, og at ikke diskusjonen om den norske samfunnsmodellen forfaller til en selvforherligende og kritikkløs sone.

Det er det dessverre tendenser til. Men det er en annen diskusjon.

Innlegget, i en noe kortere utgave, står på trykk i Dagens Næringsliv 4. januar 2011.