Målløse dialoger

Av David Hansen, Civita

Blant nordmenn står menneskerettighetene høyt i kurs. Tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo har gitt en sterk illustrasjon på hvor giftig det er å sette Kinas forhold til menneskerettighetene på dagsorden.

I lys av dette burde det skape mer kritisk oppmerksomhet at Norge gjennom mer enn 13 år har ført en offisiell menneskerettighetsdialog med Kina. Forløpet til dialogen strekker seg tilbake til 1993, men det var i 1997 at Kina tok initiativet til en formalisering. Det samme gjorde man overfor Canada og Australia. I dag fører Kina et dusintall slike dialoger. Invitten til slike bilaterale dialoger viste seg å bli en effektiv unnamanøver for kritikk i multilaterale institusjoner. Debatten burde være mer kritisk når dialogen mer fremstår som verktøy for Kinas omdømme enn som reell vilje til å respektere egne borgeres friheter.

Formelle dialoger er et helt sentralt virkemiddel for Norges internasjonale menneskerettighetsarbeid. Derfor har Civita sett nærmere på MR-dialogene. Vi tar vi til orde for mer åpenhet om dialogene, tydelige og etterprøvbare mål, og klar tale om brudd på menneskerettighetsforpliktelser – både i dialogen og i internasjonale fora som FN.

Canada og EU har evaluert og endret sitt dialogarbeid i full offentlighet. Norges evalueringer er blitt hemmeligholdt. Endringene framstår også som bleke. Fortsatt er Stortinget og offentligheten ukjent med målene for dialogen. Uten mål blir diskusjon om virkning svært vanskelig.

En holdningsundersøkelse fra i vår for Civita, avdekket at nordmenn forventer at menneskerettighetene får forkjørsrett foran økonomiske interesser i norsk utenrikspolitikk. Man er altså villige til å la det koste at Norge fører klar tale mot menneskerettighetsbrudd.

Siden mai 2009 er Norge medlem av FNs menneskerettighetsråd. Utenriksministeren har vært opptatt av at medlemskapet vil styrke Norges påvirkningskraft. Det hevdes endatil å være en unik anledning for å styrke gjennomslaget i arbeidet for menneskerettighetene. Slik ordbruk skaper forventninger. Mandatperioden strekker seg til 2012. Midtveis i perioden er det nå på sin plass å etterspørre resultater.

I en rapport fra Utenriksdepartementet påpekes det at gjennomføring av menneskerettigheter handler om politikk, makt og ressurser. Det framheves også at mens det i noen situasjoner er positivt med reaksjon i offentlighet, vil man i andre tilfeller kunne oppnå best resultater gjennom fortrolige samtaler. Dette er altså den berømmelige dialogen. Utenriksminister Gahr Støre er en så sterk fanebærer for dialog at han også burde være den fremste til å kunne dokumentere dens resultater.

Fleksibilitet i virkemidler er nødvendig for Norges internasjonale arbeid med å styrke menneskerettighetene. Her er få uenige. Samtidig må vi ikke miste av syne at noen av de mest fundamentale rettighetene handler om rene friheter som det ikke koster å innrømme sitt folk. Like fullt betaler mange enkeltmennesker med mye lidelse om de gjør krav på disse rettighetene.

De internasjonale menneskerettighetene står i en særstilling ved at de gjelder for alle, overalt og alltid. Så kan det innvendes at menneskerettigheter etter hvert klebes på stadig flere saksområder. Dette må ikke forhindre at de klassiske menneskerettighetene fremdeles står urokkelig. De handler om friheter som ikke koster mer enn respekt for enkeltmenneskers egenart. Det koster i så fall bare prestisje, og ikke penger. Friheten er fremdeles giftig i noens øyne. For Norges del burde det ikke herske tvil om hvor vi står.

De ganger taushet velges i internasjonale fora for å beskytte en dialog, må regjeringen kunne godtgjøre at det lønner seg. Så langt har målløse dialogrunder i mer enn 13 år ikke engang sikret muligheten for at Kinas egen grunnlov respekteres av kinesiske myndigheter. Langt mindre synes kinesiske myndigheter å være villige til å innrømme innbyggerne de friheter landets myndigheter har forpliktet seg på, gjennom internasjonale konvensjoner. Det er dette Liu Xiaobo har protestert mot. Prisen han må betale er stempelet som kriminell og en fengselstraff på 11 år.

Årets fredspris gir en håndsrekning til de mange som opplever grov urett, uten at de har gjort krav på offentlige ressurser eller maktposisjoner, og uten at de har tatt til våpen eller krevet revolusjon. Intet er mer vanlig fra totalitære regimer enn å karakterisere sine frihetsbejaende dissidenter som forbrytere. Det står i en interessant kontrast at også andre store land har hatt fredsprisvinnere hvis frihetskamp neppe tjente hjemlandet til heder. Norge var på en helt annen måte avhengig av gode relasjoner til Washington DC den gang Martin Luther King Jr. ble tildelt prisen enn det vi i dag er i forhold til Beijing. Det er fullstendig skivebom å hevde at man retter kritikk mot Kina fordi man ikke respekterer deres fremganger. Det er nettopp det motsatte som er tilfelle. I respekt for hva Kina har utrettet må de nå tåle å bli prøvet hardere.

Kina er et land i endring. I takt med stigende utvikling rent materielt, er det desto større grunn til å stille spørsmålet: Hvorfor ikke tillate det som er selve fundamentet i industrialiserte velferdssamfunn, nemlig en grunnleggende respekt for alles likeverd og frihet? Det er på dette fundament man har bygget tillit mellom de styrende og de styrte i velferdssamfunn.

Ønsker Kina å søke inspirasjon i modeller for velferd basert på sosiale og økonomiske rettigheter, må de også ta med respekten for borgernes sivile og politiske rettigheter. For Kinas del er dessverre rapportene om utviklingen for menneskerettighetene entydige: Til tross for imponerende vekst og sosial utvikling (i byene), ser man klare tegn til at regimet strammer til. Mer økonomisk og sosial utvikling skal ikke få føre til sivile og politiske rettigheter. Dette til tross fortsetter Norge den målløse dialogen, vel å merke så lenge man får lov i Beijing.

Artikkelen stod på trykk i Dagsavisen tirsdag 14. desember 2010.