Hvem styrer Norge?

Av Kristin Clemet, leder i Civita

På mange måter er det bare tre personer som styrer Norge; Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete.

I Norge er det Stortinget som bestemmer. Regjeringen må gjøre slik Stortinget vil. I praksis har likevel regjeringen stor makt: Regjeringen har stor utredningskapasitet, og det er den som fremmer forslag for Stortinget. Det er også regjeringen som gjennomfører politikken i det daglige. Dessuten kan regjeringen fatte mange mindre, men ofte viktige, beslutninger selv.

Når det er flertallsregjering blir makten enda større. Og med den nåværende regjering er den ekstra stor: Det er ytterst sjelden det skjer endringer i politikken som følge av Stortingets behandling. SV, Sp og Ap stemmer slik Regjeringen vil.

Regjeringen har for tiden 20 medlemmer, og det er altså disse som nå styrer Norge – i teorien. I praksis er det ofte enda færre. Regjeringens underutvalg, som består av bare tre personer, har overtatt stadig mer av makten.

Da Kåre Willoch innlemmet Sp og KrF i sin regjering i 1983, etablerte han et underutvalg for å lette regjeringens arbeid. I underutvalget, som vanligvis består av partilederne i regjeringspartiene, kan man drøfte en del saker uformelt og forberede regjeringens forhandlinger, slik at de forløper lettere.

Dette er i seg selv ikke et problem. Regjeringen er i sin fulle rett til å organisere sitt eget arbeid slik den vil. Men en slik arbeidsform fratar selvsagt ikke statsrådene for ansvar: De er kollektivt ansvarlige for alle beslutninger regjeringen – eller formelt sett Kongen i statsråd – treffer.

Problemet er det som har skjedd siden. Bruken av underutvalget har nemlig tiltatt kraftig. Bruken var høy under Bondevik II-regjeringen, men under Stoltenberg II-regjeringen er den enda større.

Store deler av Regjeringens forhandlinger er nå flyttet til underutvalget, der det reelt sett fattes endelige vedtak. Det betyr at det på mange måter bare er tre personer som styrer Norge; Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete.

Gjør det noe?

Jeg syns det er betenkelig at ikke flere av statsrådene, som representerer et mangfold av meninger og kompetanse, blir hørt bedre før en beslutning treffes. Dermed risikerer vi at sakene ikke blir godt nok belyst, og at beslutningene blir dårligere enn de ellers ville blitt.

Jeg syns også det er uheldig at så mange statsråder i virkeligheten ikke kjenner de sakene de fatter vedtak om. En slik arbeidsform regnes normalt som uansvarlig hvis det gjelder et styre eller et annet kollegialt organ, enda de fatter mindre viktige beslutninger enn regjeringen gjør. For en regjering kan det dreie seg om liv og død, om krig og fred.

Jeg mener også det er uheldig at så få utenfor regjeringen vet hvordan Norge styres, fordi det er lite åpenhet om denne delen av beslutningsprosessen.

Det tas stadig nye skritt som formaliserer ordningen med underutvalg, blant annet ved at embetsverket nå skriver notater til utvalget. Men det er ukjent for meg om det føres en formell protokoll.

Det kan sies mye om årsakene til denne utviklingen.

I første omgang er det viktig at mediene, forskere og velgerne får mer kunnskap om de faktiske arbeidsformene i regjeringen.

På trykk i Aftenposten 30.11.2010. Gjenfinnes her.