Statistikken gir et ufullstendig og skjevt bilde

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit

Morgenbladet hadde 19. november en stor sak om hvordan det går med integreringen i Norge. Det er prisverdig at Morgenbladet setter søkelys på integreringen, særlig siden avisens lesere muligens kan ha det man i mer konservative kretser kaller et salongliberalt syn på innvandring. Statistikken som brukes, er likevel såpass ufullstendig at den gir et skjevt bilde.

Dessuten kunne de bakenforliggende årsakene til de negative trendene i større grad vært trukket frem. For eksempel viser utredningen «Mangfold og mestring» fra 2010 i hvor stor grad sosioøkonomisk bakgrunn forklarer dårlige resultater i skolen. Hvilken type innvandring det dreier seg om – familiegjenforening, flukt eller arbeidssøking – påvirker også statistikken. Et annet tema som er viktig når det gjelder arbeidsdeltagelse, er hvordan en sammenpresset lønnsstruktur og et arbeidsmarked som delvis er lite fleksibelt, kan slå negativt ut for innvandreres yrkesdeltagelse.

Hvorvidt integreringen går bra eller dårlig er et sammensatt og komplisert spørsmål. Likevel vil jeg hevde at det på svært viktige områder går rett vei. Civita har så langt sett på tre områder der integrasjon og deltagelse er viktig, nemlig deltagelsen i arbeidslivet, deltagelsen i utdannelse og graden av eierskap til egen bolig.

Utdannelse og deltagelse i arbeidslivet har stor betydning for å lykkes ellers i samfunnet. Morgenbladet sammenligner sysselsettingsnivået til innvandrerne i 4. kvartal i 2008 med 4. kvartal i 2009 og viser dermed at utviklingen er negativ. Men en sammenligning av tall fra 2008 og 2009 gir ikke et særlig godt bilde på hvordan det går med integreringen av innvandrere på arbeidsmarkedet, siden vi i denne perioden hadde finanskrisen. Man må se på utviklingen over en lengre tidshorisont, dersom man skal få et mer pålitelig bilde av hvordan det går med integreringen på arbeidsmarkedet, slik som blant annet Audun Lysbakken gjør når han kommenterer tallene.

Det er riktig at sysselsettingen blant innvandrere er lavere enn i majoritetsbefolkningen. Men den langsiktige trenden er positiv. Blant barn av innvandrere, der etterkommerne er over 30 år, er deltagelsen høyere enn i befolkningen som helhet. Hele 77 prosent, mot 72,5 prosent i befolkningen som helhet, er sysselsatt. Selv om denne gruppen er liten, gir tallene grunn til optimisme.

Utfordringen i forhold til arbeid og integrering er at det er store variasjoner mellom innvandrere fra ulike land. Mens innvandrere fra våre naboland og Nord-Amerika ligger høyere enn befolkningen for øvrig, er deltagelsen blant asiatiske og afrikanske innvandrere henholdsvis 54 og 45 prosent. Også innad i disse gruppene er det klare forskjeller: Innvandrere fra Afghanistan har 46 prosent, Filippinene 60 prosent og India 64 prosent sysselsatte. Men årsaken til den lave sysselsettingsprosenten er ikke nødvendigvis deres landbakgrunn, men lav utdannelse. Derfor blir det også ekstra viktig at generasjonen etter dem blir godt integrert i utdannelse.

Tallene for valgdeltagelse er for dårlige og kan utgjøre et integreringsproblem. Et område som ikke nevnes i Morgenbladet, er hvor bra det går i høyere utdannelse. Blant norskfødte med to innvandrerforeldre tar 30 prosent av kvinnene og 28 prosent av mennene høyere utdannelse. Dette er en vesentlig høyere prosentandel enn hos den øvrige befolkningen, hvor bare 16 prosent av mennene og 23 prosent av kvinnene tar høyere utdannelse. Blant førstegenerasjonsinnvandrere er andelen av helt naturlige årsaker mye lavere, så det tallene viser, er at integrering i utdannelse går meget bra over tid.

En siste ting: Det er uheldig at stadig flere av dem som mottar bostøtte, har innvandrerbakgrunn. Men igjen kunne Morgenbladet balansert dette opp mot at innvandrere i Norge oftere eier sin egen bolig enn innvandrere gjør i andre land, og at de er selveiere i langt større utstrekning enn de var for bare få år siden.

Innlegget er publisert i Morgenbladet 26.11.2010, og gjenfinnes her.