Obamas vanskelige valg

Av Marius Gustavson

I løpet av de siste månedene har en rekke nøkkelpersoner i Obama-administrasjonen trukket seg. Spesielt det økonomiske kriseteamet som skulle få orden på problemene som har oppstått i kjølvannet av finanskrisen er sterkt redusert.

Lawrence Summers, tidligere finansminister under Clinton og inntil nylig leder av Obamas nasjonale økonomiske råd (NEC), har bestemt seg for å gjenoppta sin akademiske karriere ved Harvard, der han for øvrig skapte sin egen lille finanskrise etter å ha gamblet med skolens penger.

Christina Romer, økonomisk sjefsrådgiver for Obama, har også trukket seg. Hun har vært en hovedpådriver for den finanspolitiske stimuleringen-tiltak iverksatt for å redusere arbeidsledigheten og øke veksttakten i økonomien. Med en ledighet som ligger på 9,6 prosent, og en vekst som er for svak til å gjøre noe med det, har administrasjonen problemer med å forklare den økonomiske politikken som er blitt ført.

En tredje nøkkelspiller er Peter Orzag. Han trakk seg som leder av presidentens budsjettkontor, mest sannsynlig fordi administrasjonen har vist seg uvillig eller ute av stand til å takle de langsiktige utfordringene tilknyttet de amerikanske statsfinansene.

Finansminister Timothy Geithner er den eneste gjenstående av det opprinnelige firkløveret. Han har slitt med populariteten i lang tid, og det spekuleres også i hans avgang.

Mellomvalget neste måned ser ut til å bli et nederlag for demokratene. Dette vil svekke presidentens anseelse og maktbase. Demokrater som er bekymret for gjenvalg har distansert seg fra presidenten for ikke å bli assosiert med det synkende skipet. Alt tyder på at en kursendring vil komme, med mindre Obama bestemmer seg for å kjøre skuta helt til bunns.

Problemene er både av økonomisk og politisk art, som beskrevet i et nylig publisert Civita-notat. Obama har vist seg ute av stand til å oppnå tverrpolitisk samarbeid, slik han lovet under presidentvalgkampen i 2008. Skylden for dette må bæres av både demokrater og republikanere. Men presidenten har heller ikke klart å tekke velgerbasen, verken til venstre eller i midten, som enten ser en president som inngår for mange kompromisser eller en uklar leder som egentlig ønsker en mer venstreorientert politikk.

En stor del av ansvaret for den feilslåtte strategien bør muligens bæres av nok en nøkkelperson som nylig har trukket seg fra administrasjonen-stabssjef Rahm Emanuel, kjent for uttalelsen om at man ikke må la en krise gå til spille. Han tok til orde for å utnytte situasjonen og gjennomføre reformer av en mer radikal art enn det som har vist seg å være spiselig for majoriteten av velgerne.

Med så avgjørende utskiftninger er det mange som taler for et kursskifte for Obama. Lærdommen fra Clintons nederlag i mellomvalget i 1994 er at et slikt skifte bør innebære stø kurs inn mot det politiske sentrum. Det er her de fleste velgerne befinner seg-moderate demokrater ("blue dogs"), uavhengige velgere ("independents") og sentrumsorienterte republikanere (liberalkonservative).

Blant utfordringene framover vil være å forklare velgerne, på en troverdig måte, hvorfor økonomien fortsatt sliter, samt finne fram til politiske tiltak som bidrar til å bedre utviklingen. Det settes stor lit til en ny runde med pengepolitisk stimulans fra den amerikanske sentralbankens side, men dette vil neppe ha vesentlig innvirkning verken på ledigheten eller veksten, fordi økonomien opplever "japanske" tilstander, noe som i stor grad setter pengepolitikken ut av spill (som kommentert tidligere).

Hvis denne situasjonen fortsetter, kan myndighetene se seg nødt til å gjennomføre nye finanspolitiske tiltak. Dette vil innebære ytterligere oppbygging av statlig gjeld, noe som vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for i Kongressen eller forklare nytten av til velgerne. Kortsiktige budsjettunderskudd må få følge av langsiktige innstramminger gjennom omfattende reformer av trygdesystemet og andre kostbare programmer, slik at troverdigheten og styrken i statsfinansene sikres.

Artikkelen er publisert på E24.no 21.10.2010.