Fjernsynets makt over politikerne
Av Kristin Clemet, leder i Civita
TV-kanalene i Norge har mye makt. NRK og TV2 har svært god tilgang til politikerne og har stor innflytelse over budskapet. I mange andre land bestemmer politikerne i større grad selv når de vil snakke med pressen, og det virker som om pressen i større grad ”følger etter” politikerne der de er. I Norge er det i stor grad TV-kanalene som bestemmer premissene for kontakt. Norske politikere stiller på kort varsel opp i studio, dersom NRK eller TV2 kaller.
Språkviter Eirik Vatnøy har på vegne av Civita skrevet en kritisk analyse av NRKs valgprogram Velg!09 (kan lastes ned på www.civita.no). Blant de konklusjonene han trekker, er bl.a. at programmet og utspørringen av politikerne er preget av kort taletid til politikerne, en generelt fiendtlig stemning og samtaleform, og stor interesse for det politiske spillet på bekostning av sak.
I en debatt i Dagsnytt 18 kunne Arne Strand fortelle oss lyttere at denne analysen overhodet ikke hadde noe for seg. I stedet ble vi belært om at den politiske journalistikken i dag består av to elementer: reportasjen og analysen. Men dermed utelukker Strand den tredje og desidert viktigste sjangeren i NRKs valgkampssendinger, nemlig debattene, duellene og utspørringene, dvs alle de situasjonene der politikerne har mulighet til å kommunisere direkte til velgerne.
For å nå ut til alle velgerne kommer ikke dagens politikere utenom TV-kanalenes debattprogrammer og utspørringer. Og TV-kanalene har mye makt – de kan stort sett selv velge hvem de vil ha i studio og hva de skal snakke om. Samtidig er journalistene selv svært synlige i studio sammenlignet med journalister i andre land. De som i disse dager følger med på den svenske valgkampen, oppdager fort forskjellen på norsk og svensk valgkampdekning.
Siden norske journalister og redaksjoner har så stor innflytelse på kommunikasjonen mellom folk og folkevalgte som de har i dag, er det all grunn til å forholde seg kritisk til hvordan denne innflytelsen brukes. Selv om mediene og journalistene selv, med noen hederlige unntak, later til å avfeie kritikken, er det i dag en utbredt holdning at de norske politiske TV-debattene kan bli bedre. Mange velgere gir for eksempel uttrykk for at politikerne ”bare krangler”. Hvorfor har det blitt sånn?
Det som er tydelig i Vatnøys analyse, er at ”det politiske spillet” og interessen for bakenforliggende motiver, strategier og personorienterte konflikter også får prege debatt- og intervjusituasjonene, på bekostning av de politiske sakene. Dette gjelder også i de tilfellene der journalistene mener de dekker sak.
I valgkampen 2009 var dette tydelig. Når debatten for eksempel handlet om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen ― en sak som mange politikere og velgere engasjerer seg i ― handlet debatten stort sett om hvilke konsekvenser denne saken ville ha for et eventuelt regjeringssamarbeid og hvordan partiene skulle få gjennomslag for sin politikk. Dette er ett av mange tilfeller hvor redaksjonenes og debattledernes oppmerksomhet er rettet mot konsekvenser for politikere og partier fremfor mot selve saken og konsekvenser for velgerne.
Utenfor debattene er journalistene veldig opptatt av å kåre vinnere og tapere og vurdere politikernes ”formkurve”. På dette feltet er alle undersøkelser tydelige: Velgerne stemmer ikke på grunnlag av hvem som ”vinner” eller ”taper” en debatt, slik dette kåres i programmene. Likevel later dette til å være veldig viktig for journalistene og redaksjonene.
Norske TV-debatter har i det hele tatt et forbedringspotensiale. Det generelle inntrykket er at norske politikere får snakke kortere, blir avbrutt oftere og får mer fiendtlige og negativt formulerte spørsmål enn kolleger i mange andre land. Dette betyr også at norske velgere må nøye seg med mindre dyptgående argumentasjon, dårligere oppbygde resonnementer og rett og slett mer ”krangel” enn velgere i andre land.
La meg bare vise frem ett eksempel, i dette tilfellet fra utspørringen av Siv Jensen. Sekvensen innledes ved at utspørreren konstaterer at Opera-saken ikke utviklet seg slik Frp opprinnelig ønsket:
Utspørrer:
«Det ble ikke akkurat sånn, Siv Jensen»
Jensen:
«Operaen ligger i Bjørvika. Den lokaliseringen støttet
Fremskrittspartiet fordi vi mente …»
Utspørrer:
«Men selve operabygget ville ikke stått der med
Fremskrittspartiets velsignelse»
Jensen:
«Nei, det ville det ikke fordi vi mente vi kunne
oppgradere den operaen vi hadde. Men la meg si det
sånn: Jeg går i operaen. Jeg liker opera. Spørsmålet
er ….»
Utspørrer:
«Kan dere innrømme at dere tok litt feil eller?»
Jensen:
«Nei…»
Utspørrer:
«Det er jo …»
Jensen:
«Vi mener …»
Utspørrer:
«Folk valfarter jo dit i tusentall»
Jensen:
«Og jeg respekterer at det har blitt en vakker bygning
[…] Og jeg mener i bunn og grunn …»
Utspørrer:
«Det var ikke så mange som valfartet til taket på den
gamle operaen»
Jensen:
«Nei, men nå valfarter de til taket …»
Utspørrer:
((ler))
Jensen:
«… fordi …»
Utspørrer:
«og inni bygget. De har jo solgt mange hundre tusen
billetter»
Jensen:
«Vil du høre svaret mitt?»
Utspørrer:
«Ja»
Jensen:
«Nå valfarter de til operaen først og fremst fordi det
er en vakker bygning. Det er jeg helt enig i. Det vi
diskuterer her er […]»
[…]
Utspørrer:
«Vi ville høre om dere innrømmet at dere tok feil,
men det var visst ikke så enkelt»
Etter min mening er det god grunn til å diskutere denne formen for utspørring.
Hvorfor slike diskusjoner om NRKs valgkampdekning er «livsfjerne», «håpløse» og «helt uten verdi», slik som Arne Strand vil ha det til, er for meg ubegripelig, men kanskje talende.
Artikkelen er på trykk i Ukeavisen Ledelse 3. september 2010.