Taktikk og spill i TV-debattene

Av Eirik Vatnøy, språkviter i Civita.

Under overskriften «Rasert TV-debatt temmer politikken» skriver Per Anders Hoel (21.august) om konsekvensene av at vi har fått færre TV-sendte politiske -debatter i NRK og TV 2. Hoel mener blant annet at det fører til at «makten snakker mer alene», at protestrøstene blir færre, og at folk flest får mindre innsyn i demokratiet.

Hoel rører ved en frustrasjon og en misnøye med det norske mediebildet som er langt mer utbredt enn oppmerksomheten skulle tilsi. Hans beskrivelse er treffende, men peker bare på deler av problemet.

I analysen Velg !09 Journalistikk og retorikk i norsk valgkamp har jeg, på vegne av tankesmien Civita, studert NRKs dekning av stortingsvalget 2009. I denne analysen kommer det klart frem at de negative konsekvensene som Hoel peker på, også er fremtredende i NRKs valgkampdekning.

For det første fokuserer NRK sterkt på «det store spillet», også innenfor debattenes rammer. I Velg !09 var det ikke uvanlig at halvparten av spørsmålene som ble stilt fra programlederne, dreide seg om taktikk og spill, hvem som kunne samarbeide med hvem og hva som var «plan B». Dette preger altså ikke bare kommentarjournalistikken, det er også dominerende i selve debattene. Det samme gjelder journalistenes rolle som avsendere i situasjonen. Ledende spørsmål og hyppige avbrytelser fra programlederne skaper et inntrykk av at det er journalistene og ikke politikerne som er best egnet til å formidle politikken.

Flere studier viser at norske, politiske TV-debatter skiller seg ut. På toppen av dette kommer at man i Norge har forbud mot egenredigert budskap fra de politiske partiene gjennom TV. Redaksjonene sitter med monopol på den politiske kommunikasjonen i TV-mediet, og de tiltar i økende grad rollen som aktører og bedrevitende mellommenn. Legger vi til at man vet mye om sterk slagside i politisk tilhørighet innad i journaliststanden, og fjernsynets dominerende betydning som virkemiddel i den politiske kommunikasjonen, fremstår en maktfaktor i vårt demokrati som bør være gjenstand for kritisk søkelys. De viktigste utøverne av denne makten vil selvsagt bare fnyse av dette. Det gjør vel også behovet for kritikken enda sterkere.

I perioder hvor mye debatt er ønskelig, presses fortsatt mange sentrale saker ut av TV-debattene. Det samme rammer både de små og de ukjente aktørene. De saker som velgerne selv mener er viktige, oppfyller ikke nødvendigvis redaksjonenes kriterier for hva som er «god TV», nemlig en tydelig konflikt mellom to populære politikere, som kan fremstilles som en duell eller helst en personsentrert konfrontasjon.

TV er fortsatt en av folkets hovedkilder til politisk informasjon. Det er derfor viktig at de få TV-kanalene vi har her i landet lever opp til sitt samfunnsansvar og legger til rette for politisk diskusjon. I tillegg til å gjeninnføre debattene i Norge, burde kanalene også se kritisk på hvilken form de gir det politiske ordskiftet. Vi trenger ikke bare mer debatt, vi trenger også bedre vilkår for samtalen i disse

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 30. august 2010.