Deltakelse i arbeidslivet

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita

I Samtiden nr 2-2010 skrev jeg at både innvandrere og innfødte nordmenn med lav produktivitet har en tendens til å falle ut av det norske arbeidsmarkedet, og at dette bl.a. skyldes det norske velferdssystemet. Ali Esbati i Manifest Analyse hevder i Dagsavisen 3. juli at det ikke stemmer, og begrunner det med at Norge gjør det bedre enn mange andre land.

Det er, slik jeg også skrev i Samtiden, riktig at Norge har høy deltagelse i arbeidslivet. Dette skyldes bl.a. kvinners høye deltagelse, høy pensjonsalder og jevnt over høy levestandard, høyt kunnskapsnivå, god helse og gode institusjoner.

Også de som er lavt utdannet i Norge, gjør det relativt bra sammenlignet med lavt utdannede i en del andre land. Likevel er det et forbedringspotensial i den norske modellen. For de med lavere produktivitet gjør det dårlig i forhold til andre grupper i eget land. Og de har det vanskeligere enn de behøver å ha det.

Et eksempel: Når innvandrere har lav deltagelse i arbeidslivet, prøver mange å forklare det med forhold ved innvandrerne, mens min påstand er at det også har med systemet å gjøre. For eksempel regnes innvandrere fra Afrika, med en sysselsettingsgrad på rundt 50 prosent, som for dårlig integrert. Det kan kanskje stemme, men det må ses i sammenheng med at nordmenn med bare grunnskole også har en sysselsettingsgrad på omtrent samme nivå, i følge SSB-tall. I tillegg vet vi at det også finnes mange med lav produktivitet, som ikke nødvendigvis har lav utdanning, som møter hindringer, for eksempel mange av de 70.000 funksjonshemmede som gjerne vil og kan arbeide.

En rekke forskere, utvalg og forskningsinstitusjoner peker på utformingen av trygdeytelser og arbeidslivsreguleringer som betydningsfulle for ekskluderingen i det norske arbeidslivet. Den lavere deltakelsen blant innvandrere, som ikke på samme måte har tatt del i alle de andre sidene ved det norske samfunnet som gir høy yrkesdeltakelse, kan være egnet til å vise betydningen av slike mekanismer. Men det er altså all grunn til å anta at de også gjelder for nordmenn.

I Samtiden nevner jeg flere tiltak som kan bidra til å gjøre noe med dette problemet, og som derfor bør diskuteres, herunder også reduserte skatter, negativ skatt, lønnstilskudd, omstillingskurs og utdanningsstøtte.

Esbati forsøker å fremstille artikkelen min som brunskvettet, blant annet ved å hevde at jeg er for en ”etnifisert lønnsdannelse”. Det blir for dumt, og jeg kan bare henvise interesserte til å lese artikkelen og det Civita for øvrig skriver om innvandring og integrering – og se hva vi faktisk ønsker å diskutere.

Jeg ønsker å se etter løsninger som gjør at vi kan kombinere en mer liberal innvandringspolitikk med større deltakelse og økt bærekraftighet i velferdssamfunnet. Jeg håper og tror Esbati deler det ønsket. At Manifest likevel bruker tiden sin på å mistenkeliggjøre mine hensikter, får være deres valg.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 9. juli 2010.