Etter Keynes

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.

Med den globale økonomiske krisen var det en utbredt oppfatning at «Vi er alle keynesianere nå».

Utsagnet siktet til en gjenfunnet tro på finanspolitiske krisepakker og omfattende underskuddsbudsjettering, slik den britiske økonomen John Maynard Keynes tok til orde for under depresjonen på 30-tallet. På det siste G20-møtet, som nylig ble avholdt i Sør-Korea, var tonen en helt annen. De fleste land, med unntak av USA, taler nå i stedet for statsfinansielle innstramminger.

Det har vist seg at kostnadene ved bruk av finanspolitisk stimulans er langt høyere enn man tidligere antok, og at virkningene er langt mer beskjedne.

Ideen om at man kunne stimulere en økonomi ut av en depresjonslignende krise var kun akademisk — ingen land hadde forsøkt noe slikt før. Det nærmeste man kom var Japan på 1990-tallet. Men de statlige kriseprogrammene førte isteden til en omfattende oppbygging av statsgjeld og i mange tilfeller ren ressurssløsing — omtalt som ”broer til ingensteds”. Den kraftige gjeldsbyrden virker i dag som en hemsko på den japanske økonomien, som synes å ha gått inn i permanent stagnasjon.

Industrilandene forsøkte seg også på keynesiansk krisepolitikk på 1970-tallet, men endte isteden opp i en ond sirkel av stadig høyere inflasjon og arbeidsledighet og den såkalte ”gå-stopp”-syklusen der myndighetene skiftet mellom å tråkke på gassen og bremsen, alt etter som de var mest bekymret for arbeidsledigheten eller inflasjonen som løp løpsk.

Det viser seg at virkningene av finanspolitiske krisetiltak er høyst midlertidige og svært begrensede. For å ta ett eksempel: Arbeidsmarkedsstatistikken viser at nesten samtlige jobber som ble opprettet i mai er tilknyttet den nasjonale folketellingen — med andre ord svært tidsbegrensede statlige arbeidsplasser. Arbeidsledigheten i USA er fortsatt rundt 10 prosent — og så høy som 17 prosent, hvis man tar i bruk den videste definisjonen på ledighet.

Makroøkonomer krangler også om størrelsen på den såkalte finanspolitiske multiplikatoren — det vil si hvor store ringvirkninger statlig pengebruk har på privat forbruk og investeringer. Flere ledende amerikanske økonomer mener å påvise at virkningene er svært små.

Når det gjelder kostnadene forbundet med finanspolitisk stimulering, så ble nok mange Keynes-inspirerte økonomer overrasket over hvor raskt et land kan gå fra realøkonomisk krise til statsfinansiell krise, slik vi har sett i Europa. Og denne utviklingen gjelder ikke bare de søreuropeiske ”griseøkonomiene” (de såkalte PIGS), men også land som Storbritannia og på litt lenger sikt USA.

Denne utviklingen viser oss at det ikke finnes noe slikt som en keynesiansk gratis lunsj, for å sitere finanshistoriker Niall Ferguson. Den kjente amerikanske økonomen Jeffrey Sachs trekker en lignende slutning og mener vi nå befinner oss i tiden etter Keynes.

Også den nykeynesianske pengepolitikken, basert på ideen om statlig rentemanipulasjon for å stabilisere økonomien, har i høyeste grad spilt fallitt. Men det er fortsatt et stykke igjen før sentralbanker, politikere og økonomer kommer fram til denne erkjennelsen. Foreløpig satses det på mer av det samme: lave renter, redning av finanssektoren, overdreven tro på statlig styring ut fra forenklede økonomiske indikatorer og urealistiske økonomiske modeller.

Men på sikt synes denne styringen å være ute av kontroll. Den amerikanske sentralbanken har mer enn doblet basispengemengden siden krisen oppsto og kan raskt befinne seg i en skvis mellom å måtte stagge den potensielle inflasjonen og å redusere den vedvarende høye ledigheten. Samtidig legger ikke-bærekraftige statsfinanser i USA og Europa press på sentralbankene til å holde rentene lave i lang tid framover, for å unngå statsfinansielle kriser.

Essensen i Keynes’ sin tenkning var at kortsiktige hensyn bør gå foran langsiktig stabilitet og bærekraft. Men de langsiktige problemene har vist seg å være langt mer alvorlige og dukke opp raskere enn man trodde.

Innlegget ble publisert på E24.no 25. juni 2010.