Fakta om integrering

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita.

Magnus Marsdal i Manifest Analyse avlegger Civita nok en visitt i Klassekampen lørdag 19. juni. Han kritiserer mitt innlegg i Samtiden  2-2010, der jeg drøfter den norske modellen og dens svakheter når det gjelder integrering av mindre produktive innvandrere og ikke-innvandrere i arbeidslivet. Marsdal mener jeg ”svartmaler den norske modellen som en ekskluderingsmaskin”, og viser til at Norge har en høyere sysselsetting av mennesker med mindre utdanning enn andre land.

Det er nesten det motsatte av hva jeg mener. I artikkelen skriver jeg at ”det bør understrekes at integreringen av innvandrere i Norge faktisk går ganske bra: En relativt høy andel av innvandrerne er i arbeid.” Vi vet også at norsk sysselsetting er høy. Den norske modellen er altså ikke en ekskluderingsmaskin, generelt sett.

Men én stor gruppe er dårligere integrert enn resten av befolkningen, og det er hovedpoenget i min artikkel: Den norske modellens bakside er at den gjør det vanskeligere for de minst produktive å hevde seg i arbeidslivet. OECD konkluderer i en stor, komparativ undersøkelse fra 2009 (her oppsummert av Grete Brochmann): ”De skandinaviske landene har en høy sysselsettingsrate for innvandrere sammenliknet med andre OECD-land, men sysselsettingen er lav for lavt kvalifiserte innvandrere. Forskjellen i sysselsetting mellom innvandrere og majoritet er også stor”.

Marsdal, som etterspør dokumentasjon, kan også ta en titt på NOU 2009:10 fra det offentlig oppnevnte Fordelingsutvalget, som, under overskriften ”Utfordringer for den nordiske modellen”, skriver at ”minstelønningene er relativt høye, noe som kan gjøre det vanskeligere for lavt kvalifiserte å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Uansett om dette gjelder ungdom, nyankomne innvandrere eller personer som lenge har stått utenfor arbeidsmarkedet, kan ikke arbeidsgivere forventes å skulle ansette personer som har en lavere produktivitet enn det lønnsnivået tilsier.”

Et samlet politisk miljø er, i motsetning til Manifest Analyse og Marsdal, bekymret over at mange faller utenfor arbeidsmarkedet. Manifest mener, slik jeg oppfatter det, at velferdsstatens økende utgifter er et  mindre problem all den tid skattene alltids kan økes for å dekke dem. Resten av oss, og det dekker det politiske Norge fra høyre til langt inn i SV, mener at fremtiden innebærer økte utgifter uansett, og at det derfor er nødvendig å minimere antallet som faller utenfor og å maksimere antallet som deltar mest mulig. Det ville samtidig være godt for dem som ønsker arbeid heller enn trygd – hvilket for eksempel inkluderer om lag 70 000 funksjonshemmede.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.06.2010. Marsdals artikkel er her.