Marked og moral

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

De landene som er mest kapitalistiske, har størst økonomisk vekst. Også inntekten til de fattigste er høyest i de økonomisk sett frieste landene. Derfor er jeg ikke enig med Jonas Gahr Støre i at kapitalismen leverer «dypt umoralske» resultater.

I et innlegg i Dagsavisen 4.2 er Jonas Gahr Støre langt mer presis i sin omtale av min tale til NHOs årsmiddag enn han var i sitt innlegg 28.1. Det setter jeg pris på. Som det framgår når han siterer meg direkte, talte jeg om økonomiske systemer, ikke «verdisystemer».

Jeg betrakter meg selv som liberalkonservativ. De «verdisystemene» jeg bekjenner meg til, er altså konservatismen og liberalismen. At jeg med denne ideologiske forankringen er noe mer positiv til det markedsøkonomiske systemet enn Støre, er ikke så rart. Sosialismen, inkludert Arbeiderpartiet, har jo historisk foretrukket det planøkonomiske systemet.

I dag er ikke det lenger tilfellet. Alle partier i Norge, kanskje unntatt Rødt, foretrekker i dag kapitalismen, i likhet med nesten alle land i verden. Det er flere grunner til det, den mest åpenbare er resultatene. Kapitalismen har gitt velstand og vekst for millioner av mennesker. Planøkonomien førte til mangler og kø. På slutten av 1980-tallet tilbrakte russerne 54 timer i kø hver måned.

Men kapitalismen er ikke best, bare fordi den er mest nyttig. Jeg mener at den er å foretrekke også fordi den er moralsk overlegen andre økonomiske systemer, som planøkonomien, føydalismen og merkantilismen. Kapitalismen bygger på frie valg og gjensidig nytte, mens planøkonomien bygger på tvang.

Støre mener at kapitalismen leverer resultater som er «rasjonelle i en viss økonomisk forstand», men «dypt umoralske i en verdiforstand». Jeg er ikke enig i det. Fraser Institute i Canada utgir hvert år rapporten Economic Freedom of the World, som er det mest systematiske forsøket på å vurdere betydningen av økonomisk frihet i over 140 land. Bildet som tegner seg, er svært tydelig:

De landene som økonomisk sett er mest frie, altså mest kapitalistiske, har størst økonomisk vekst. Også inntekten pr. capita og inntekten til de fattigste er høyest i de økonomisk sett frieste landene. Men tallene viser også at disse landene har høyest forventet levealder, lavest barnedødelighet, best tilgang på rent vann, best beskyttelse av politiske og sivile rettigheter, minst korrupsjon og best ivaretakelse av miljøet. I tillegg vet vi at det ikke finnes noen demokratier uten markedsøkonomi, og at det finnes solid forskning som viser at kapitalisme er en viktig forutsetning for fred.

Skal markedet virke godt, er det avhengig av gode rammebetingelser og reguleringer, bl.a. for å sikre en rettferdig konkurranse. Slik sett kan man si at velfungerende markeder er et resultat av politikk. Staten skal også korrigere markedet der det investerer for mye eller for lite, ta ansvar for viktige fellesoppgaver og bidra til en bedre fordeling enn markedet ville gitt.

Svakheter ved kapitalismen kalles ofte markedssvikt. Slike svakheter må imidlertid veies mot potensiell styringssvikt. Et eksempel: Sosialdemokrater vil gjerne føre en mer aktiv næringspolitikk enn borgerlige partier vil. Men mangel på næringsnøytralitet eller en for tett kobling mellom politikk og forretning, kan også redusere effektiviteten og være etisk betenkelig.

Men selv med svært gode rammebetingelser og reguleringer kan vi ikke regne med at kapitalismen er feilfri eller problemfri. En viktig årsak til det er at både markedsaktørene og politikerne er mennesker. Det er mennesker som gjør godt og lever ut sine drømmer, men som også kan gjøre noe dumt eller ondt. Vi kan ha dårlig smak, dårlig skjønn, lav moral og mangelfull kompetanse. Men dette i seg selv gjør ikke et gitt økonomisk system mindre moralsk. Det betyr bare at det er enda mer nødvendig med et åpent og omstillingsdyktig system, som kan avdekke og hjelpe oss å løse problemer, framfor et lukket system, som holder problemene skjult og menneskene nede.

Noen av de mest alvorlige problemene vi har i verden, skyldes ikke kapitalismen, men fravær av kapitalisme. For de fattigste landene er ikke løsningen å tøyle kapitalismen, men å ta den i bruk, slik at de, som oss, får eiendomsrettigheter, markedsadgang og banker.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 10. februar 2010.