Provoserende suksess

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Kapitalismens store seier er dens resultater. Men kapitalismen er også å foretrekke fremfor andre økonomiske systemer, fordi det er det mest moralske systemet vi kjenner.

Disse to setningene har på nyåret ført meg inn i debatt, bl.a. med Jonas Gahr Støre.  Det som virker selvsagt for mange på høyresiden, er tydeligvis provoserende for mange på venstresiden.

Men hva er det som provoserer?

Tankesmien Fraser Institute analyserer hvert år graden av økonomisk frihet i 141 land. Det som måles, er i hvilken grad politikken og institusjonene i de ulike land støtter opp om økonomisk frihet, altså kapitalisme. Den siste rapporten, som kom i 2009, viser situasjonen i 2007, da Hong Kong toppet statistikken som det mest kapitalistiske landet, mens Zimbabwe kom på sisteplass som det minst kapitalistiske landet. Nord-Korea er ikke med, og Kina, som for mange fremstår som veldig kapitalistisk, kommer bare på 82.plass. Det skyldes bl.a. at Kina ikke ivaretar den private eiendomsretten og mangler en fungerende rettsstat.

Verdens land skårer fra 2,89 til 8,97 på en skala fra 1 til 10. Blant de 141 landene er det derfor mange som skårer omtrent det samme, fordi forskjellene er meget små.  Men forskjellene mellom de land som ligger øverst på skalaen og de som ligger nederst, er meget store.

De nordiske land skårer høyt og er blant de land i verden som har størst økonomisk frihet. Det overrasker kanskje noen, siden mange forbinder den nordiske modellen med en stor stat og mye offentlig velferd. Men den nordiske velferdsstaten eksisterer side om side med en meget åpen, global og kapitalistisk økonomi. En annen tankesmie, Cato Institute, mener at de nordiske landene er blant de ”mest markedsorienterte land i verden”. Langs enkelte dimensjoner er de mer kapitalistiske enn USA. Norge har for eksempel en sterkere beskyttelse av den private eiendomsretten enn USA.

Det viktige er likevel ikke hvor kapitalistiske landene er, men hva det betyr i praksis. Derfor ser Fraser Institute også på sammenhengen mellom økonomisk frihet og flere andre indikatorer som har betydning for menneskers velstand og velbefinnende. Og sammenhengene er tydelige:

Land med stor grad av økonomisk frihet har en mye høyere inntekt pr innbygger enn land med liten frihet. Land med stor økonomisk frihet har også høyere økonomisk vekst, og dermed mer å fordele, enn land med liten frihet. I land med stor økonomisk frihet har de fattigste menneskene en inntekt som er langt høyere enn de har i land med liten frihet. Sagt på en annen måte: Der det er kapitalisme, er det også velferd. Og jo rikere landene blir, jo mer utbygd blir velferdssystemene. I land med stor økonomisk frihet er levealderen mye høyere enn i land med liten frihet.

Men også på andre områder trer det frem en sammenheng. I land med stor økonomisk frihet er det mindre korrupsjon enn det er i land med liten frihet. I land med stor økonomisk frihet blir dessuten politiske og sivile rettigheter bedre beskyttet enn i land med liten økonomisk frihet. Demokrati og frihet er altså nært forbundet med kapitalisme og økonomisk frihet. Mange forskere er nå også opptatt av kapitalisme som en viktig forutsetning for fred.

Dette betyr ikke at kapitalismen er feilfri eller problemfri. Kapitalismen er ikke en ideologi, men et økonomisk system for å produsere og distribuere varer, tjenester og kapital. Kapitalisme er heller ikke det samme som anarki.  Allerede Adam Smith konstaterte at en forutsetning for en velfungerende kapitalisme er rammebetingelser og institusjoner som bl.a. sørger for eiendomsrett, kontraktsrett og rettferdig konkurranse.

I dag brukes ordet kapitalisme om mange ulike blandingsøkonomiske systemer med ulike kombinasjoner av marked og stat, hvorav noen er mer heldige enn andre.  Når for eksempel staten skal brukes for å redusere miljøskadelig adferd, kan det være mest effektivt å styre med markedet og ikke mot det. 

For 200 år siden var alle land like fattige som Afghanistan er i dag. Siden den gang har det vært en enorm velstandsvekst i verden. Gjennomsnittsinntekten pr innbygger har de siste 100 år steget med 380 prosent, enda befolkningen har økt med fem milliarder mennesker, som alle i snitt lever 37 år lenger. Ingen har blitt fattigere av det, men ikke alle har blitt like rike. Skal vi bekjempe fattigdom nå, er det derfor en viktig oppgave å hjelpe andre land til å etablere en like åpen og velordnet markedsøkonomi som vi har selv.

Da finanskrisen var et faktum, var det mange på venstresiden som spådde at vi ville få et systemskifte.  En viktig årsak til at det neppe skjer, er at kapitalismen skaper vekst, og at ingen vet om noe system som bedre. Men på sikt behøver det heller ikke å være noen svekkelse av kapitalismen at Lehman Brothers går over ende. Kapitalismens evne til fornyelse er også et av dens store fortrinn.

For å vende tilbake til utgangspunktet: Det er vanskelig å se at det finnes noe annet kjent økonomisk system som kunne gitt bedre resultater, som er preget av færre feil og problemer, og som er basert på større grad av frihet og åpenhet enn kapitalismen er.

Av og til er sannheten provoserende nok.

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 26. mars 2010.