SYKELØNN: Den norske syke



Den norske syke
Av Kristin Clemet, leder i Civita.

«Vi har den høyeste levealderen i verden, den høyeste levestandard-en og de høyeste helseutgiftene i verden. Samtidig har vi det høyeste syke-fraværet. Ja, ikke bare det; det er økende. Da må vi gjøre noe.»

Dette sa Jens Stoltenberg i november i fjor, da han startet den store sykelønnsdebatten. Siden har mange engasjert seg, og vi er blitt presentert for en mengde med tall, fakta og forslag til tiltak for å få sykefraværet ned. Det hele kulminerte med at Regjeringens eget ekspertutvalg la fram sin innstilling for et par uker siden. Dette utvalget la fram forslag om en langt mer aktiv bruk av graderte sykemeldinger, noe som ble godt mottatt av de fleste. Mitt tips er derfor at Regjeringen og partene i arbeidslivet vurderer et slikt tiltak når de nå reforhandler avtalen om inkluderende arbeidsliv, den såkalte IA-avtalen.

Men regjeringens ekspertutvalg burde ha gått lenger. Som utvalget selv skriver: «Det er hevet over enhver tvil at en reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale fraværet.» Ekspertene mener altså at en endring i sykelønnsordningen kan få ned fraværet. Likevel utredes det ikke nærmere. Grunnen til at utvalget ikke vurderer det nærmere, er at det anses for politisk umulig.

Både Regjeringen, partene i arbeidslivet og alle partiene på Stortinget har bundet seg til ikke å røre sykelønnsordningen. Det er nesten utrolig. Det tiltaket vi vet vil virke, og som mange av partiene var tilhengere av for ganske kort tid siden, er nå blitt tabu. Desto merkeligere er dette når vi vet at sykelønnen er en «unormal» ordning i den norske velferdsstaten.

Utformingen av den norske velferdsstaten hviler på noen få, enkle prinsipper: Det skal lønne seg å jobbe. Den som kan jobbe eller forsørge seg selv, skal gjøre det. Den som ikke kan jobbe eller forsørge seg selv, skal få fellesskapets hjelp til å greie seg. Støtten vi får når vi ikke jobber, skal være god nok til at vi kan leve et fullgodt og verdig liv   men ikke så god at det frister oss til ikke å jobbe, hvis vi kan jobbe.

Disse prinsippene har ført til at blant annet arbeidsledighetstrygden og uføretrygden ikke er 100 prosent av tidligere lønn. Begge ordninger utgjør noen og 60 prosent av lønn. Meningen er at det skal være nok til å leve av, men ikke så mye at det nesten ikke spiller noen rolle om man jobber eller ikke.

Slik er det ikke med sykelønnen. Den er 100 prosent av lønnen, det betyr at det rent økonomisk ikke spiller noen rolle om man går på jobb eller blir hjemme. Hvis pengene vokste på trær, kunne det vært greit   men det gjør de jo ikke. Alle pengene kommer fra dagens eller fremtidens skattebetalere. Derfor syns jeg ikke en ordning med 100 prosent sykelønn er riktig. Jeg syns det bør være litt mer lønnsomt å være på jobben enn å være hjemme.

Men nå er det ikke bare et spørsmål om hva som ideelt sett er riktig. Nå diskuteres sykefraværet og sykelønnsordningen fordi vi kan få store problemer med å finansiere velferdsstaten i fremtiden. Bare veksten i trygdeutgiftene på ett år overstiger nå et helt forsvarsbudsjett.

Vi skal ha gode velferdsordninger, men også våre barn og barnebarn fortjener gode ordninger. Derfor mener jeg at det er bedre å stramme inn litt nå mens vi fortsatt har mulighet til det   fremfor å stramme inn veldig mye siden.

Kronikken sto på trykk i Vårt Land 16. februar 2010.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »