Nu går alt så meget verre?

Av Kristin Clemet, leder i Civita

2009 har vært et godt år for mange nordmenn, men dystert for mange andre på jorden. 100 millioner er kastet ut i ekstrem fattigdom. 50 millioner har mistet arbeidet. Antallet kriger og konflikter har økt, og det kan bli færre demokratier. Er det så grunn til pessimisme?

Historien har vist at det er grunn til å være optimist. Tilbakeskrittene er fortsatt svært små sammenlignet med de enorme fremskritt menneskeheten har gjort de siste 30, 100 eller 200 år. Foreløpig er vi satt to – tre år tilbake, men heller ikke mer: Antallet fattige har økt, men ikke andelen fattige. Og de siste årene har økonomien i de fattige landene vokst raskere enn den gjør i de rike.

Inntil for 200 år siden var det ingen velstandsvekst i verden overhodet. I gjennomsnitt var alle like fattige som de i dag er i Afghanistan. Siden har veksten vært enorm: På 100 år har gjennomsnittsinntekten steget med 360 prosent, samtidig som befolkningen har vokst med fem milliarder mennesker!

Ingen er blitt fattigere av dette, men noen har forblitt fattige. Det viktige er imidlertid at stadig flere mennesker kommer ut av fattigdom.

Fra 1981 til 2009 ble antallet ekstremt fattige redusert fra 1,5 til én milliard mennesker. Andelen fattige sank fra 34 prosent i 1981 til 14 prosent i 2005. Som en følge av dette er spedbarnsdødeligheten kraftig redusert og levealderen økt, mens stadig flere går på skole.

En hovedforklaring på den sterke fremgangen er at stadig flere land har åpnet seg for globalisering, handel og en markedsbasert økonomi. Det er også en viktig grunn til at Norge tilhører den globale overklassen. Vi skårer høyt på alle rangeringer som måler graden av økonomisk frihet og globalisering. Og det er et generelt trekk: Rike land har en fri og velordnet kapitalisme og er som regel også demokratier. Fattige land preges av større ufrihet, både økonomisk og politisk.

Det er ikke første gang verden opplever en krise midt i fremgangen. Også den store depresjonen og oljekrisen ga midlertidig tilbakeslag. I begge tilfeller fikk det også store konsekvenser. Men vil tilbakeslaget i 2009 få like alvorlige konsekvenser?

Jeg tror ikke det. Demokratiene er stabile. Vi har sett lite til den proteksjonismen mange spådde ville komme som følge av finanskrisen. Store land, som India, Kina og Brasil, vokser raskt og får en stadig større og mer selvbevisst middelklasse, som også vil gjøre seg sterkt gjeldende på den globale scene.

I februar trykte Newsweek en forside der det sto «We are all socialists now». Erik Solheim viftet gledesstrålende med magasinet på SVs landsmøte rett etter. Men siden er det stort sett høyresiden som har gått frem i valg, og vi har sett svært lite til den sosialismen som nå skulle erstatte den «ødeleggende kapitalismen». Obama har foreslått noen justeringer i reguleringen av finansnæringen. Stoltenberg-regjeringen har nedsatt et utvalg.

Kapitalismens og demokratiets styrke er at de kan ta kritikk og omstille seg. Der menneskene selv får bestemme og beslutningene ikke er overlatt til diktatorer eller små eliter, er det alltid håp om forbedring.

Og i juni trykte Newsweek et manifest for fortsatt kapitalisme.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 2. januar 2010, og gjenfinnes her.