Politisk profittsøking

Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita

Vi fikk ikke den avtalen mange håpet på i København. Men avtale eller ei, så vil politikken fremover preges av ønsket om å redusere klimautslippene. Det avgjørende for om dette lykkes blir om næringslivet skal tjene pengene sine i markedet eller i politikken.

Daglig hører vi om enkeltpersoner eller bedrifter med gode ideer om hvordan de kan bidra til å redusere klimautslippene. Som regel er ideen også så god at de selv og samfunnet kan tjene på den på sikt. Eneste hake er at myndighetene må med på laget for at ideene skal realiseres.

Myndighetene kan sikre at planene iverksettes, bare de legger til rette for det. De kan gi subsidier, skattefordeler, avgiftsfritak, reguleringer, tollbeskyttelse, monopolstatus eller trygt offentlig eierskap.

Men slike inngrep fra myndighetenes side har en kostnad. De skaper det som på engelsk kalles rents, det vil si inntekter som er større enn de ellers ville vært. For å ta ett eksempel: Hvis myndighetene bestemmer seg for å tillate bare én daglig flygning mellom Oslo og Bergen, fordi det vil redusere utslippene, vil det flyselskapet som får denne retten kunne ta høyere priser av sine kunder. De oppnår en ekstra profitt fordi myndighetene griper inn.

Ofte er slike rents hele poenget med inngrepet, siden det gir ekstra incentiver til å handle slik myndighetene vil. Subsidier er et godt eksempel på dette.

Mens profitten i markedet skapes ved å komme med et bedre produkt eller en lavere pris, kan nå bedriftene profitere på å få staten med på laget. Det fører til at alle bedrifter forsøker å få statens velsignelse, og vi får det vi kaller rent seeking. Det kan kanskje oversettes med ”politisk profittsøking”: Man forsøker, som i markedet, å tjene penger. Men heller enn å tjene pengene ved å produsere eller skape noe andre ønsker å betale for, forsøker man å tjene penger ved å kare til seg fordeler i det politiske spillet.

Hvis vi fortsetter med fly-eksempelet, kan vi se for oss at mange flyselskaper gjerne vil skaffe seg retten til den ene flygningen, siden den er så innbringende. De vil forsøke, med alle mulige midler, å vinne dette privilegiet.

Hvis Widerøe tror at det er mer sannsynlig at de får kontrakten dersom de overbeviser myndighetene om at de er det mest miljøvennlige flyselskapet, vil de bruke mye tid og penger på nettopp det. Det samme vil SAS, RyanAir og Norwegian gjøre. Hvis ikke, vil de jo miste sjansen til å få kontrakten. Alle flyselskapene vil derfor bruke mye tid og penger på å overbevise myndighetene om at nettopp de bør få retten til flygningen.

Ingenting blir produsert. Både tiden og pengene sløses bort. Hvis alle er like dyktige til å overbevise, vil resultatet til og med bli det samme som det ville vært uten all penge- og tidsbruken.

Mens konkurranse mellom flyselskapene i markedet fører til lavere priser og økt tilbud, fører konkurranse i det politiske markedet til at alle, unntatt den ene som får retten, taper. Jo flere flyselskaper som ønsker å fly mellom Oslo og Bergen, jo mer tid og penger kastes bort.

Alle politiske inngrep kan ha slike kostnader. Aktiv næringspolitikk, også i miljøpolitikken, bør derfor brukes med stor forsiktighet. Langt bedre ville det være å sikre konkurranse på like vilkår – gjerne gjennom en høy avgift på utslipp.

Marius Doksheim (f. 1983) er rådgiver i Civita og forfatter av boken Svikt!, der politisk profittsøking er ett av temaene. Boken kan kjøpes eller lastes ned her. Artikkelen er også publisert på Minerva.as.