Samordningsminister – et godt grep

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Denne uken lanseres bokverket «Sentraladministrasjonens historie etter 1945». Det er en interessant historie om et viktig tema, men blir neppe noen «snakkis». Som det nøkternt heter i oppsummeringen i bind II: «Forvaltningspolitikk ble bare periodevis et sentralt partipolitisk stridstema» i Norge.

På én måte er det positivt at organiseringen av statsforvaltningen ikke er et stridstema i norsk politikk. Men det er ikke bare positivt. At sentralforvaltningen fungerer etter sin hensikt, er nemlig viktig både for demokratiet, funksjonsdyktigheten og effektiviteten i offentlig sektor. Derfor er det ikke likegyldig hvordan de ulike regjeringene og departementene organiserer og utfører sitt arbeid.

Og mangel på strid behøver ikke bare å bety at alt er såre vel. Det kan også bety at det ikke er så mange som er interessert. Heldigvis er det unntak fra regelen: Da Jens Stoltenberg utnevnte Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen til samordningsminister, eller statsråd ved Statsministerens kontor, ble det i det minste debatt.

Et godt embetsverk må være nøytralt og lojalt. Etter min mening er sentralforvaltningen i Norge både lojal og nøytral (stort sett), samtidig som den er effektiv, transparent, ukorrupt og kompetent. I internasjonal sammenheng tror jeg vi har mye å skryte av på dette området.

Den norske sentralforvaltningen har også noen særlige kjennetegn og noen svakheter. Vi har for eksempel et, relativt sett, svakt Statsministerens kontor og svake samordningsdepartementer, hvis vi ser bort fra Finansdepartementet. Til gjengjeld har vi mange sterke fagdepartementer.

Dette medvirker til en sterk grad av sektorisering i sentralforvaltningen, og det er et problem. Statsråder og departementer blir i foruroligende stor grad opptatt av seg og sitt – og for lite opptatt av å bidra til helhetstenkningen og behovet for samordning mellom departementene og i regjeringsapparatet. Departementene har svært ofte ulike standpunkter, og hvis ingen gir seg eller søker felles løsninger og kompromisser, vil arbeidet stå i stampe.

Noen tar for gitt at det må være sånn. I forbindelse med arbeidet med statsbudsjettet uttalte for eksempel Stoltenberg at «den statsråden som ikke kjemper for sin sak, er ingen god statsråd».

Umiddelbart høres det riktig ut, men jeg mener at den statsråden som i en gitt situasjon også kan kjempe andres sak, kanskje er en vel så stor statsråd. Alt er ikke like viktig hele tiden. Det må prioriteres, dels fordi ressursene knappe, dels fordi oppgavene på noen områder kan være større enn på andre.

Blir man for opptatt av seg og sitt, er det også en fare for at politikken blir privatisert. Statsrådene snakker om «mitt» departement, og de kan, som mediene, ofte bli mer opptatt av hvordan de selv «gjør det» enn hvordan det går med helheten. Den tiltakende bruken av det såkalte underutvalget viser også at samordningsoppgaven er blitt for stor, og at man er nødt til å flytte diskusjonene inn i andre, mindre og uformelle fora for å greie å finne løsninger.

Utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen er en erkjennelse av at det er et stort behov for bedre samordning i regjeringsapparatet. Derfor er jeg – i motsetning til store deler av opposisjonen – positiv til utnevnelsen. Det kan hevdes at han fortsatt skal gjøre det samme som han gjorde som statssekretær, men det er en vesentlig forskjell. Han kan nå delta direkte i regjeringens forhandlinger, det vil si at han blant annet kan ta ordet i møtene, og han får økt autoritet og legitimitet vis-à-vis departementene og deres politiske ledelser. Det vil kunne styrke samordningsarbeidet, og det er positivt.

Men det finnes også andre «grep» som kan styrke helhetstenkningen og effektiviteten i regjeringens arbeid. Det aller beste hadde vært om antall statsråder og/eller departementer hadde blitt redusert. Alle toppledere vet at det er umulig å ha en ledergruppe på 19–20 personer. Regjeringen er riktig nok noe annet enn ledergruppen i et konsern, men på ett nivå er det ingen forskjell: Også statsministeren og hans stab er mennesker med grenser for hvor mye de kan overkomme og koordinere i det daglige arbeid.

Å redusere antall statsråder er imidlertid svært vanskelig. Det er vanskelig underveis i en regjeringsperiode, ettersom ingen ønsker å «rasjonalisere» bort seg selv. Men det har også vist seg vanskelig i forbindelse med regjeringsskifter. Det er så mange hensyn å ta – til politiske partier og fløyer, til kjønn og geografi – at fristelsen til å beholde en stor regjering eller gjøre den enda større blir for stor. Det er også vanskelig fordi vi har en veldig sementerende regjeringsstruktur, ettersom nesten alle statsråder forventes å ha sitt eget, fullt utrustede departement.

Et annet «grep» er å redusere antallet saker som må drøftes i regjeringen. Det er allerede strenge kriterier for hva slags saker man kan legge fram for regjeringen – og hvilke prosedyrer som skal følges. Men kriteriene kan gjøres strengere, for eksempel ved at det stilles større krav til departementene og statsrådene om å forsøke å bli enige uten å gå veien om en full regjeringsbehandling. Det vil redusere arbeidsbelastningen for en samlet regjering, som allerede har svært omfattende møtevirksomhet sammenlignet med regjeringer i andre land.

Det er ikke sikkert at Schjøtt-Pedersen vil lykkes. Men om han lykkes, er det en fordel for alle, selv om resultatet ikke blir så synlig for folk flest.

Forvaltningspolitikk vil nok forbli et område for spesielt interesserte.

Denne artikkelen sto på trykk i Kommunal Rapports papirutgave nr. 42/2009, og gjenfinnes her.