Hva står på spill?
Av Kristin Clemet
Hva står egentlig på spill i stortingsvalget 2009? Det er mulig å gi to vidt forskjellige, men likevel sannferdige svar på det.
En måte å se det på, er at det står svært lite på spill. Vi er veldig rike, og norske partier er veldig like. Partier som ikke har vært i regjering, har en tendens til å være de mest systemkritiske og ytterliggående partiene, men denne stortingsperioden har vist at regjeringsdeltakelse virker sterkt disiplinerende og «normaliserende». SV har nå sittet i regjering i fire år. Men vi har verken fått sosialisme, planøkonomi eller karakterfri skole, og vi er fortsatt medlem av både NATO og EØS. Mitt tips er at også Frp vil bli «normalisert» dersom partiet kommer i regjering. Det har også byrådssamarbeidet i Oslo vist.
En annen måte å se det på, er at det står mye på spill. For det er også store forskjeller i norsk politikk. Partiene har riktig nok en tendens til å overdrive forskjellene når det nærmer seg valg, men likevel: Partiene har ulike grunnsyn, og dette preger politikken, selv om utslagene ikke er ekstreme. Men også små skritt i en bestemt retning påvirker utviklingen og borgernes sinn, slik at samfunnet etter en stund ser annerledes ut enn det ville gjort om vi hadde gått i en annen retning. SVs regjeringsdeltakelse har ikke ført oss til sosialismen, men det har gradvis gitt oss et samfunn med en mer dominerende stat.
Jeg tenker ofte, for enkelhets skyld, at norsk politikk kan deles i tre:
For det første finnes det svært mange saker der partiene er helt enige. Hverdagene i Stortinget er fulle av slike saker, men de når ikke så godt fram i mediene. Der det ikke er splittelse og splid, er det heller ikke journalister.
For det annet finnes det svært mange saker der partiene konkurrerer intenst, men ikke om retningen. Disse sakene dreier seg særlig om bruken av penger til offentlig forvaltning, herunder særlig offentlig velferd. Alle partier vil bruke penger på forskning, sykehus, skole, psykiatri, Forsvaret og samferdsel – for å nevne noe. De konkurrerer som regel om hvem som vil bruke mest, og det kastes fram mange tall, men det er ofte vanskelig for velgerne å kontrollere hva forskjellene faktisk består i. Uansett ser det ut til at partiene i all hovedsak vil gå i samme retning.
Men i tillegg finnes det også en tredje type saker, der partiene skiller seg klarere fra hverandre, fordi de vil gå i forskjellig retning. Noen av disse sakene, som er svært viktige, har dessverre liten betydning i valgkampen, fordi de splitter partiene på begge sider av midtstreken. Det gjelder for eksempel spørsmålet om EU-medlemskap og oljeboring i Lofoten, som splitter både de borgerlige og de rødgrønne partiene internt.
Men heldigvis finnes det også flere saker der partiene vil gå i forskjellig retning, og der det finnes et fellespolitisk gods mellom de ikke-sosialistiske partiene på den ene side og mellom de rødgrønne på den annen. Og det er særlig på disse områdene det kan hevdes at noe står på spill.
Det er fortsatt tydelige forskjeller i skolepolitikken. Selv om særlig SV har lagt om sin politikk, er det fortsatt en merkbar forskjell. Mens de rødgrønne er opptatt av kvantitet (flere lærere) og mye av det som ligger i randsonen av skolens egentlige oppgaver (SFO), satser de borgerlige partiene på kvalitet (mer kompetente lærere).
Det er også svært klare forskjeller i velferdspolitikken, der de borgerlige partiene, i motsetning til de rødgrønne, vil la oss velge mellom ulike offentlig finansierte tjenestetilbud, enten det gjelder sykehus, sykehjem, hjemmehjelp, barnehage eller skole. De borgerlige partiene er også langt mer villig til å bruke private krefter i løsningen av viktige samfunnsoppgaver innenfor bl.a. helse, omsorg og samferdsel.
En tredje viktig forskjell er næringspolitikken, der det virker på meg som de borgerlige partiene er langt mer opptatt av å skape gode vilkår for privat eierskap og verdiskaping. Redusert skatt for næringslivet sees ikke bare som kortsiktig fordelingspolitikk, men som et virkemiddel for å skape mer verdier å fordele på lang sikt.
Det viktigste for meg i dette valget er likevel et helt generelt og grunnleggende spørsmål knyttet til tillit.
I et samfunn som det skal være godt å leve i, må borgerne ha tillit til makthaverne, men det er selvsagt også omvendt. Makthaverne må ha tillit til borgerne. Og det er min største innvending og kritikk mot den nåværende regjering: Den viser for mye mistillit til borgerne, til bedriftene og til det sivile samfunn. Derfor prøver den i altfor stor grad å styre, dirigere og blande seg inn i forhold den ikke burde ha noe med. Den viser en mangel på respekt for at mennesker er ulike og velger forskjellig, og den synes ikke å ha tilstrekkelig forståelse for betydningen av mangfold og maktspredning. Den oppfører seg som om den alltid vet best og har en moral som er bedre enn vår. Skritt for skritt overlater den smått og stort til offentlig sektor, til politikere og byråkrater, men får vi et bedre samfunn av det?
For meg er mistillitssamfunnet et svært lite ønskverdig samfunn. Men mye av det de rødgrønne gjør, er for meg et uttrykk for mistillit. De etterlater inntrykk av at de ikke har tillit til at vi som borgere og bedrifter kan være med på å bygge samfunnet. Det virker som de vet noe som vi andre ikke vi vet om hva som er de beste og mest moralske løsningene. Og de vil gjerne bestemme hvilke løsninger vi skal velge, siden de ikke har tillit til at vi kan velge selv.
Så derfor er det dette som står på spill: Tilliten til enkeltmennesket.
Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 8. september 2009, og gjenfinnes her.