Alternativ politikk

Av Kristin Clemet

Dagens Næringslivs serie om Høyre viser at partiet får svært sprikende råd. Det har fått noen til å mene at Høyre er «dypt splittet». Jeg tror dét er en litt nærsynt analyse.

Høyre har alltid vært «splittet» i den forstand at det har rommet folk med ulike meninger og litt ulik ideologisk ballast. Det har alltid vært både verdikonservative, liberalkonservative og moderate liberalister i Høyre.

Dét er ikke oppsiktsvekkende. Det er ideologiske fløyer og ulike meninger i alle partier. Problemet for Høyre nå er at dette fremstilles som et problem, og som noe «alle» snakker om, mens ingen snakker om «splittelsene» i Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. Men det er også et velkjent fenomen: Der det går godt, går det godt. Der det ikke går så godt, går «alt» galt. Alle vil være med på festen, og ingen vil ødelegge mens den pågår for fullt. Men når det går dårlig for Ap eller Frp – ja, da kommer «splittelsene» frem også der.

Hva som utløser en dårlig periode bør diskuteres, men det er neppe noe Høyre bør bruke krefter på nå. Nå gjelder det å vinne et valg, og da er det som regel to strategier som ikke virker og én som virker.

Man vinner ikke valg på alt det gode man allerede har gjort, og man vinner sjelden valg på bare å kritisere motstanderen. Man må ha en alternativ politikk som tilstrekkelig mange velgere vil gi sin stemme.

Men hva er en alternativ politikk?

Det kan være et problem i Norge at de politiske partiene er så like. Alle partier mener omtrent det samme i de aller fleste saker.

På noen områder, som krever bevilgninger fra det offentlige, konkurrerer partiene, men bare om hvorvidt det skal bevilges mer eller enda mer. Partiene fremstår altså ikke med alternative retningsvalg; det er bare et spørsmål om å gjøre mer av det samme.

På andre områder er det likevel slik at partiene representerer alternativer til hverandre, fordi de vil gå i forskjellig retning. Det var dette som kjennetegnet Willoch-regjeringens suksess: Høyre ville noe som Ap og venstresiden ikke ville. Høyre ville bl.a. oppheve NRK-monopolet, mens Ap ville beholde det. Høyre ville tillate søndagsåpne butikker, mens Ap ville forby det. Høyre ville åpne for fri omsetning av boliger, mens Ap ville beholde reguleringene.

Finnes det slike saker i dag? Jeg mener ja og la meg nevne noen eksempler:

• Høyre kan gi alle borgere retten til å velge mellom ulike offentlig finansierte tjenestetilbud, enten det gjelder sykehus, sykehjem, hjemmehjelp, barnehage eller skole. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan vise til at valgfrihet er viktig i et samfunn med en stadig mer mangfoldig og kunnskapsrik befolkning.

• Høyre kan la private bedrifter og ildsjeler få være med å løse de offentlige oppgavene, enten det gjelder helse og omsorg, samferdsel eller skole. Det er venstresiden imot. Men Høyre kan vise til at alle gode krefter er bedre enn noen gode krefter, dersom man vil fremme kreativiteten og effektiviteten i samfunnet.

• Høyre kan love at alle skal få beholde mer av inntekten sin, slik at borgerne får mer makt og myndighet over sine egne liv. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan si at velferden først og fremst skapes av oss selv og ikke av staten, og at det ofte er mer fornuftig å la pengene være der de er fremfor å drive dem inn i skatt.

• Høyre kan si at partiet vil fjerne formuesskatten, fordi den betyr lite for staten og enormt mye for mange av dem som blir rammet. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan si at vi trenger verdiskaping og nye arbeidsplasser, og at det ikke er riktig å bruke en skatt som et symbolpolitisk virkemiddel bare for å ramme de rike.

• Høyre kan si at partiet vil gjøre alt det kan for å få Norge inn i EU. Det kan ikke venstresiden si, for de rødgrønne har allerede sagt at de er den beste garantisten for et fortsatt nei til EU. Høyre, derimot, kan si at EU er viktigere enn noen sinne, og at det derfor også er viktigere å få Norge inn i EU enn å sitte i regjering.

• Høyre kan si at partiet vil at staten skal selge seg ned eller ut av mange statsbedrifter når det er økonomisk forsvarlig. Det er venstresiden imot. Men Høyre kan si at det ikke er en viktig oppgave for staten å eie og drive vanlige bedrifter, fordi private som regel kan gjøre det bedre.

• Høyre kan si at det vil stramme inn i sykelønnsordningen. Det er venstresiden imot. Men Høyre kan si at det er viktig å styrke det personlige ansvar, og at det bør være litt mer lønnsomt å gå på jobben enn å være hjemme.

• Høyre kan love at både kulturen, forskningen og de frivillige organisasjonene skal få større frihet fra staten. Det er venstresiden imot. Men Høyre kan si at mangfold og maktbalanse er viktig i et liberalt demokrati, og at staten derfor bør slippe sivilsamfunnet fritt fra detaljstyring.

• Høyre kan si at mor og far selv bør få velge hvordan de vil dele fødselspermisjonen når de får barn. Det er venstresiden imot. Men Høyre kan si at det er grenser for politikk, og at partiet har tillit til at borgerne selv kan ta styringen over sitt eget liv.

Et parti som vil regjere, må mene noe på alle områder. Men på mange områder er det vanskelig for velgerne å se at det dreier seg om et avgjørende valg av retning. Nettopp derfor kan det være viktig for alle partier å konsentrere budskapet om saker der de kan gjøre en forskjell.

Kunne Høyre gått inn for de sakene jeg her har nevnt? Absolutt. Det er ingenting av dette som er i strid med Høyres ideologiske grunnsyn. Kunne FrP, KrF og Venstre gått inn for dem? Ja, de kunne gått inn for mange av sakene, men ikke alle. De ikke-sosialistiske partiene har mye som er felles, men de har også sin egen identitet.

Og dermed kan det være opp til velgerne å avgjøre hvilket av de borgerlige partiene som er best egnet til å føre en god, alternativ politikk.

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 31. juli 2009, og finnes også her.