Det beste fra to verdener
Ole-Jacob Christensen fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag skriver i Ny Tid 12. juni om rapporten fra FNs spesialrapportør for matsikkerhet til WTO. Det er et ærbart tiltak: Spørsmålet om hvordan vi skal utvikle jordbruket i verdens fattige land bør definitivt komme høyere på agendaen, både i WTO, Verdensbanken og den norske debatten.
I rapporten hevdes det at handelsregimet for mat bør endres, da småbønder i fattige land lett utkonkurreres av større og mer effektive bruk i Nord. Derfor bør utviklingslandene kunne beskytte seg mot import fra mer utviklet, og oftest også subsidiert, jordbruk fra rike land.
Det finnes betydelige problemer med en slik strategi. Er mindre og dyrere mat løsningen for verdens fattige? Hvor sikre er vi egentlig på at slike tiltak faktisk treffer de trengende – og ikke eliter eller politisk allierte? Vil fjerningen av slike privilegier senere bli like vanskelig som det har vist seg å være i Norge? Mange vil jo også hevde at konkurranse bringer ut det beste i oss, både i idretten og i markedsøkonomien. Interesserte kan lese mer om dette i et nytt notat på www.civita.no.
La oss likevel ta som utgangspunkt at beskyttelse mot import fra Nord kan bidra til å utvikle landbruket i Sør. Fortsatt finnes det ingen grunn til at norske bønder bør bygge allianser med fattige land, slik Christensen fra Bonde- og Småbrukarlaget foreslår. I hvert fall ikke hvis denne alliansen går ut på at norske bønder skal fortsette sin proteksjonistiske politikk, noe jeg antar den gjør.
Vi bør gi fattige land mulighet til å velge akkurat den politikken de ønsker selv. Personlig håper jeg denne politikken i det minste innebærer mer frihandel fattige land i mellom, da dagens beskyttelse først og fremst er beskyttelse mot andre fattige bønder.
Men samtidig som vi gir utviklingslandene spillerom, kan vi oppnå fordelene av større markeder og bedre incentiver, ved å fjerne barrierene på handel fra Sør til Nord. Det beste av to verdener vil altså være frihandel ”oppover og til siden”, hvilket betyr at man eksporterer friest mulig til land på samme og høyere utviklingsnivå.
En slik politikk ville, dessverre for Bonde- og Småbrukarlaget, måtte innebære en fjerning av alle norske handelsbarrierer. Det vil medføre vanskelige omstillinger for bøndene, men samtidig lavere matpriser og større utvalg for de 4,75 millioner nordmenn som ikke lenger er jordbrukere. Omstillingskostnadene ville dessuten være en liten pris å betale for utvikling i fattige land.
Lederen for verdens matvareprogram, Josette Sheridan, uttalte nylig at ”vi kan være på vei inn i en gullalder for verdens bønder,” og at de økte prisene vi får når Kina og India blir stadig rikere, ”kan være en enorm mulighet for land som hovedsakelig baserer seg på jordbruk, det vil si stort sett hele Afrika sør for Sahara”. La oss håpe hun har rett. Og la oss i det minste arbeide for at bøndene i fattige land skal ha tilgang til markeder der de kan oppnå gode priser.
Det omtalte notatet finner du her.
Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita. Innlegget sto i Ny Tid fredag 26. juni 2009.