I artikkelen ”Liberalisme som undertrykking” (Klassekampen 22. juni) forsøker Torbjørn Kalberg å argumentere for at liberalismen har vært en forutsetning for rasisme, imperialisme og undertrykkelse. De tre liberalistene han trekker frem for å begrunne sin påstand er John Locke, David Hume og Immanuel Kant. I det vesentlige er det Kalberg skriver om Locke, Hume og Kant korrekt, men dessverre blir artikkelen som helhet villedende på grunn av alt det som ikke står. Noen utdypende kommentarer er derfor på sin plass.

Det må fremheves at de fleste klassiske liberalistene var sterke motstandere av slaveri. Adam Smith protesterte skarpt mot grusomheten i å redusere mennesker “til den skjendigste av alle tilstander, slaveriet, og å selge dem – mann, kvinne og barn – som flokker av kveg til den som byr høyest på markedet”. John Stuart Mill var – til tross for sitt forsvar for visse typer kolonialisme – også en ledende skikkelse i kampen mot slaveri, og forsvarte alle menneskers rett til å leve livet sitt slik de selv fant det tjenelig. Richard Cobden, hovedskikkelsen i den såkalte Manchester-liberalismen, betraktet individets rettigheter som ufravikelige. Derfor stilte han seg på nordstatenes side i den amerikanske borgerkrigen, til tross for at nordstatene var proteksjonistiske og sørstatene hadde innlemmet frihandel i sin konstitusjon. Grunnen var simpelthen at han betraktet slaveri som absolutt uakseptabelt. De fleste klassiske liberalistene var også motstandere av kolonialisme og imperialisme. Adam Smith mente at man burde gi avkall på de amerikanske og vestindiske koloniene. Frédéric Bastiat og Richard Cobden argumenterte begge for at kolonialisme var uakseptabelt.

Kalberg har rett i at flere av de klassiske liberalistene var rasister. Svakheten ved resonnementet hans er at han postulerer et begrunnelsesforhold mellom liberalisme og rasisme snarere enn å se at denne rasismen innebær en illegitim begrensning av de liberale prinsippene. Problemet var kort sagt at enkelte av de tidlige liberalistene ikke trakk tilstrekkelig radikale slutninger av den liberalismen de selv tok til orde for. Den egalitære grunntanken i liberalismen, slik den ble utformet i tanken om absolutte menneskerettigheter, ble undergravd av rasisme og andre fordommer. Problemet var ikke den liberale konstitusjonen, men at man ikke tok konsekvensene av den og lot den omfatte alle mennesker slik at den kunne forløse sin frigjørende kraft.

Når Kalberg avslutter artikkelen med at liberalismen er ansvarlig for ”tesene om krigar for fred og bombing for demokrati”, går det riktig galt. Her synes han rett og slett ikke å ha fått med seg at de klassiske liberalistene i stor utstrekning var pasifister! For eksempel ville Richard Cobden bruke nedrustning til å finansiere skolegang for arbeiderklassen. En kjernetanke i den klassiske liberalismen er at stater som driver handel med hverandre vanligvis ikke går til krig mot hverandre. 

Av Lars Fr. H. Svendsen, prosjektleder i Civita

Artikkelen stod på trykk i Klassekampen torsdag 25. juni 2009.