Migrasjon skaper utvikling

Hvert år omkommer flere hundre mennesker mens de forsøker å komme seg fra Afrika til Europa. Vi har et medansvar for at det skjer. Europas grenser er også Norges grenser.

Gjennom boken «Migrasjon og frihet» har Civita tatt initiativ til en positiv debatt om migrasjon. Vi ønsker en debatt om hvordan vi kan legge til rette for at migranters drøm om et bedre liv kan utnyttes til vår, og deres, fordel. Vi vil rette søkelyset mot de muligheter som ligger i friere migrasjon, i stedet for bare å snakke om problemene. Vi tror også at det kan være nyttig å pirke litt i de premissene som ligger til grunn for den restriktive innvandringspolitikken Norge og andre rike land fører.

La oss starte med å se på forholdet mellom innvandring og utvikling i fattige land. Det er bred enighet om at økt migrasjon vil gi betydelig økt verdiskapning og mindre forskjeller globalt. Selv litt friere migrasjon vil kunne bety svært mye for velstanden i verden. Det vil være gunstig for de som reiser, men også for dem som blir igjen, blant annet fordi penger som sendes hjem av migranter viser seg å være effektiv innsats mot fattigdom.

Regjeringen erkjenner, både i den nye stortingsmeldingen om utenrikspolitikken og i meldingen om arbeidsinnvandring som kom ifjor, at migrasjon og utvikling henger sammen: «Migrasjon kan ha klare positive virkninger for fattige land. Særlig hvis utvandrerne er ufaglærte.» Samtidig vet vi at det nettopp er de ufaglærte arbeidstakerne som i stor grad er stengt ute fra det norske arbeidsmarkedet gjennom innvandringspolitikken. Regjeringen påpeker at «Det er et tankekors at globaliseringen har bidratt til at penger, varer og tjenester kan bevege seg svært fritt over landegrensene, mens det fortsatt er betydelige restriksjoner på menneskers mulighet til å flytte til andre land.» Men ettersom Regjeringen har avgjørende innflytelse på norsk innvandringspolitikk, burde den også drøftet hvorfor det er slik, og eventuelt sagt noe om hvordan Norge bør forholde seg til det. Men det gjør den ikke.

I stedet presenteres følgende synspunkt på arbeidsinnvandring: «Et mer balansert internasjonalt migrasjonsbilde vil antageligvis først finnes når forskjellene mellom levekår i ulike land er klart redusert». Men dette er å snu hele problemstillingen på hodet, ettersom migrasjon trolig er et av de mest effektive virkemidlene for å redusere forskjellene.

I realiteten er Norges politikk for arbeidsinnvandring nærmest upåvirket av at økt migrasjon kan bidra til utvikling. Hvorfor er Regjeringen så tilbakeholden med å diskutere migrasjon som et mulig virkemiddel i utviklingspolitikken?

Begrunnelsen er antagelig å finne i innenrikspolitiske hensyn, bl.a. i frykten for å miste stemmer.

Innvandringspolitikken dreier seg fortsatt bare om Norges behov for arbeidskraft; om hvor vi kan bruke innvandrere til å tette hull i den ellers så plettfrie «norske modellen». For øvrig gjelder det å beskytte norske arbeidstakere mot «urettferdig» konkurranse.

Regjeringen prøver ofte å få dette til å høres litt penere ut ved å snakke om «arbeid mot sosial dumping», men det er en utspekulert øvelse. Det er, ifølge Regjeringen, sosial dumping både hvis utenlandske arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler og hvis de tilbys lønn som er uakseptabelt lav. Men da snakker man i realiteten om to helt ulike forhold i ett og samme begrep. Det ene handler om krav til anstendige arbeidsforhold som knapt noen vil være uenige i. Kravet om «akseptabel lønn», derimot, er begrunnet i hensynet til at norske arbeidstakere skal slippe brysom konkurranse.

Forutsetningen for at vi skal opprettholde den såkalte norske modellen uten noen form for omstilling, er muligens at vi må føre en innvandringspolitikk som motarbeider målene vi søker i utviklingspolitikken. I så fall er dét et dilemma som i det minste bør drøftes skikkelig. Men det kan jo også hende at de omstillingene som friere migrasjon vil føre med seg, er omstillinger Norge vil være tjent med i alle fall? Det er til og med mulig å tenke seg at nye mennesker og nye ideer vil forbedre og forsterke den norske modellen.

Mange vil si at det uansett er naivt å tro at Norge kan føre en innvandringspolitikk som skiller seg vesentlig fra andre lands politikk. Det er antagelig riktig. Selv om Norge står temmelig fritt til å føre en mer liberal politikk for arbeidsinnvandring, vil det være problematisk å legge om politikken radikalt, helt uavhengig av andre land. Men Norge kan føre en litt mer liberal innvandringspolitikk, også for ufaglærte arbeidstakere. Og vi kan arbeide aktivt internasjonalt for at andre rike land skal gjøre det samme. Men Norge gjør ikke det.

Det sentrale poenget er at friere migrasjon ville være smart og effektiv utenrikspolitikk. Det er et tiltak som er klart forankret i idealpolitiske hensyn, og samtidig er det fornuftig interessepolitikk i dobbel forstand. Det er i Norges interesse, fordi det trolig er økonomisk lønnsomt for oss, og det er samtidig noe av det mest effektive vi kan gjøre for å redusere fattigdom globalt, og dermed bidra til stabilitet og fred. Det siste er en del av det utvidede interessebegrepet Regjeringen opererer med.

I klimadebatten hevder mange at Norge må gå foran med et godt eksempel, selv om det krever ubehagelige omstillinger her hjemme. Vi ser lite til denne typen argumentasjon når det gjelder innvandring. Det kan kanskje ha noe med «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen!» å gjøre? Spørsmålet er om noen av de partiene som ikke er like avhengige av LO, har visjoner og mot til å gjøre friere migrasjon til en sentral del av sin utviklingspolitikk?

En annen verden er nemlig mulig, også i utviklingspolitikken.

Denne artikkelen sto på trykk i Kommunal Rapports papirutgave nr. 20/2009, og finnes også her.