EU står på dagsordenen!

Av Kristin Clemet, leder i Civita

”EU-medlemskap står ikke på dagsordenen”, sier politikerne. Hvilken dagsorden er det de sikter til?

Så vidt jeg kan bedømme, står EU til de grader på dagsordenen: 27 land i Europa er medlemmer av EU. Nylig ble det klart at Island sannsynligvis vil søke medlemskap og innføre euro i løpet av fire år. Albania har levert sin søknad. I EU diskuteres det om Tyrkia bør bli medlem. Stortinget vedtar, nærmest i all stillhet, det ene EU-direktivet etter det andre. 50 – 70 prosent av alle saker i norske kommuner kan føres tilbake til regelverk som er vedtatt i EU. ”Europeiseringen visker bort skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk”, mener Regjeringen, men syns altså likevel at EU-medlemskap ikke bør stå på den politiske dagsorden.

EU-samarbeidet har aldri vært mer betydningsfullt enn det er nå. Dét fremgår av stortingsmeldingen om utenrikspolitikken som Regjeringen nylig la frem. Meldingen beskriver hvordan globaliseringen og geopolitisk endring utfordrer Norge. Meldingen gir dessuten en oversikt over våre interesser, og den foreslår prinsipper for å prioritere dem.

Meldingen er oppsiktsvekkende positiv i sin omtale av EU. Regjeringen, som også består av nei-partiene Sp og SV, tror på et sterkt EU, både av hensyn til verden, Europa og Norge. Meldingen er full av lovord: EU ”har vist evne til å handle der FN har hatt begrensninger.”  ”EU spiller en sentral rolle i mange internasjonale spørsmål, som klima, Georgia-konflikten, Balkan, Iran/atomsaken, Somalia og Midt-Østen, og en viktig sikkerhetspolitisk rolle…”  EU ”har bidratt til å fremme stabilitet og solidaritet i Europa. (…) Også Norge nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa,” skriver Regjeringen.

Man må bruke lupe for å finne argumenter som taler for Norges utenforskap i meldingen, og selv med lupe finner jeg bare ett argument: Norge ”har kunnet være en nøytral tilrettelegger på Sri Lanka og anerkjenne den palestinske samlingsregjeringen”.  Man skal ikke undervurdere Norges rolle i disse konfliktene, men det er vel heller ikke grunn til å overvurdere den.

I stortingsmeldingen lister Regjeringen opp Norges seks viktigste interesser i utenrikspolitikken.  Og som tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen, påviste på et Civita-møte forleden: EU omtales svært positivt og som helt avgjørende for Norge innenfor samtlige seks områder.

I sikkerhetspolitikken omtales EU som et av Norges ”ankerfester”.  ”EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor, og vil sannsynligvis bli større”. Regjeringen tar derfor til orde for en ”bred og dyp deltagelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk”.

I engasjementspolitikken fremheves det at EU og Norge står hverandre nær. Det gjelder i utviklingspolitikken, men også på de fleste områder som dreier seg om fred og forsoning. Norge ”opptrer svært sjelden alene”, skriver Regjeringen, vi er avhengig av samarbeid med andre.

For å ivareta Norges økonomiske interesser er EØS-avtalen ”den kanskje viktigste oppgaven norsk utenrikspolitikk har”. WTO-forhandlingene fremheves som en av de to viktigste sakene der EU kan gjøre en forskjell overfor USA og BRIC-landene. Klima er den andre viktige saken, og derfor er det ”helt sentralt for Norge å delta i utviklingen av EUs miljøpolitikk”.  I energipolitikken er EU av ”særlig stor betydning for Norge”.

Norge har en ”særlig dyp avhengighet” av den internasjonale rettsorden. Men Regjeringen fester sin lit til EU, for som den skriver: EU er ”den viktigste internasjonale støttespilleren for en global rettsorden og global styring” som Norge kan ha.

Det er 20 år siden det sist ble fremmet en stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk. Meldingen som nå er kommet, gir en god oversikt over den globale utviklingen siden den gang, og den viser også hvilken enorm endring som har skjedd i EU og i Norges forhold til EU.

EU er blitt viktigere for verden og for Norge. Våre strategiske interesser tilsier ikke alenegang i en mer usikker verden. Vi er tjent med innflytelse, med støtte og kapasitet til å håndtere sårbare nordområder, et selvbevisst Russland og Norges rolle som en stor energinasjon. Vi trenger også EU for å håndtere utfordringer som følger av globaliseringen, enten det dreier seg om kriminalitet, kunnskap eller klima. EU har verken blitt en ”superstat” eller ”rikmannsklubb”, slik mange på nei-siden spådde. Mens EU nå inkluderer noen av Europas fattigste land, er det snarere Norge som er blitt en rikmannsklubb. Eller for å si det med meldingen: Norge er ”en av globaliseringens fremste vinnere”.

EU er altså stadig viktigere for Norge. Likevel fortsetter flertallet av norske politikere å insistere på at spørsmålet om medlemskap ikke står på dagsordenen, og at det er et tema som ikke skal diskuteres.

Situasjonen er både komisk og absurd: Politiske partier, som egentlig bør bidra til styrke demokratiet, blokkerer for en debatt av svært stor betydning for Norge.

Jeg har problemer med å forstå hvilken ”dagsorden” politikerne sikter til. Det er 15 år siden temaet ble diskutert sist. Siden den gang har det skjedd enorme endringer både globalt og i Europa. Alle partier, også nei-partiene Sp og SV, mener at EU er helt avgjørende og stadig viktigere for Norge. Og det skjer hele tiden endringer: Nye land kommer til. EU påtar seg nye og større oppgaver. Den norske kontingenten for å få være med uten å være med stiger til nye høyder. EØS-avtalen svekkes. Men likevel er det altså ingenting som får norske politikere til å reagere. 

Likevel er det feil å gi nei-partiene skylden alene. Veien til åpen debatt går via Youngstorget og Høyres Hus. Det er Høyre og Ap som tillater at debatten knebles, siden de hver for seg er villig til å parkere debatten for å sitte i regjering. Men hvor lenge tåler norsk demokrati direkteimport av EU-politikk uten at vi diskuterer et så viktig spørsmål?

”Et sterkt og handlekraftig EU i globale og regionale spørsmål er i vår interesse”, mener Regjeringen. Det bør Ap og Høyre ta konsekvensen av. De bør love sine velgere at de ikke nok en gang vil forplikte seg til ikke å sette EU-spørsmålet på dagsordenen. De minste partiene har mye makt i Norge, men så mye makt bør de ikke ha.

Høyre og Ap pleier å unnskylde seg med at det ikke er noen vits å ta opp saken så lenge flertallet vil stemme nei.  Men det er en avsporing. Politiske ledere skal riktig nok lytte til folket. Men de skal også lede.

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 7. mai 2009.