Migrasjon og frihet

Av Torkel Brekke og Kristin Clemet, Civita

Hvorfor diskuteres innvandring kun når det oppstår problemer? Hvorfor taler ingen norske politikere om migrasjon som en positiv kraft?

I norsk politikk er man nærmest passivt enige om å følge forpliktelsene som følger med EØS-avtalen, Schengen og de menneskerettighetskonvensjoner Norge har sluttet seg til. Svært få er opptatt av se på migrasjon som et viktig globalt fenomen, og ingen snakker om hvordan vi skal kunne få migrasjon til å bli en enda mer positiv kraft i verden, både for mottager- og avsenderland, for fattige og rike.

Fraværet av prinsipiell debatt om migrasjon vitner om manglende interesse, eller kanskje frykt, for å diskutere denne viktige siden ved globaliseringen. Hva om alle politikere fikk i oppgave å trekke fram de viktigste argumentene for langt mer åpne grenser, også for innvandrere uten beskyttelsesbehov fra land utenfor EØS?

Man kunne begynne med de økonomiske argumentene. Den internasjonale handelens betydning for økonomiske fremskritt er ubestridt. Landene kan spesialisere seg der de er mest effektive, og forbrukere i alle land får flere valgmuligheter og billigere produkter. I dag flyter både varer og kapital ganske fritt over landegrensene. Det er ingen økonomiske grunner til at ikke også arbeidskraft bør kunne flyte fritt. Arbeidsmigrasjon er i bunn og grunn det samme som bevegelse av kapital fra ett land til et annet. Også arbeidsmigrasjon kan altså bidra til økt effektivitet og større valgfrihet. Mange innvandringsøkonomer mener at liberalisering av migrasjonen kan gi store økonomiske gevinster. Hvor store de vil være, avhenger av mange forhold, men ingen kan bestride at stengte grenser hindrer arbeidskraft å flytte dit den er mest lønnsom.

Så sier mange at innvandrerne, hvis de får lov til å arbeide, tar jobbene fra nordmenn, eller at de bidrar til å redusere norske arbeideres lønninger. Men mennesker tar ikke bare jobber, de skaper dem også. Vi hørte de samme argumentene da kvinnene ville inn i arbeidslivet, og da datamaskinene "truet med" å ta over arbeidsplassene. Heldigvis viser det seg gang på gang at det ikke er et gitt antall arbeidsplasser som må fordeles mellom innbyggerne. Selv om vi av og til opplever arbeidsløshet og tilbakeslag, viser den lange trenden at det hele tiden skapes et stort antall nye jobber.

Et annet argument mot innvandring er det motsatte av det første: Problemet er ikke at innvandrere tar jobbene våre, men at de ikke finner arbeid og derfor må leve av trygd og sosialhjelp. Men vandring gir økonomisk vekst og derigjennom økt velferd. Dessuten viser forskningen at innvandrerbefolkningen ofte bidrar positivt til velferdsstaten, altså at de betaler mer inn i skatt enn de tar ut i trygd. Grunnen er enkel: Vandring er dyrt og risikabelt. For å betale tilbake kostnadene, både de faktiske utgiftene til transport og utdanning, men ikke minst de psykologiske kostnadene ved å forlate familie og hjemland, er det en rimelig antakelse at innvandrere er minst like opptatt av å tjene mest mulig som nordmenn flest. De fleste ønsker derfor å arbeide heller enn å gå på sosialen. Dersom det er mer lønnsomt å heve trygd enn å jobbe, er det velferdssystemet det er noe galt med – ikke innvandrerne.

Det er ikke bare rike land som mottar innvandrere, som vil tjene på friere global migrasjon. Den økonomiske fordelen for fattige avsenderland er kanskje større. Innvandrere fra fattige til rike land sender hjem rundt 160 milliarder dollar årlig. Siden det også er store mørketall, anslår noen at det totalt dreier seg om 480 milliarder dollar. Beløpet er seks ganger så stort som den totale bistanden fra den rike delen av verden, og tre ganger de investeringene som utenlandske bedrifter gjør i utviklingslandene. Innvandringspolitikk kan altså være et element i en god utviklingspolitikk, hvis man tør å tenke utenfor de vanlige skjemaene.

Humanitære argumenter er enda sterkere enn de økonomiske. Alle politikere er enige om at Norge må ta i mot flyktninger, slik vi også er forpliktet til gjennom internasjonale avtaler. Vi vil imidlertid sette søkelyset på det store flertallet av internasjonale migranter som ikke er flyktninger. Grovt sett kan vi si at det er 200 millioner internasjonale migranter i verden i dag, men bare rundt ni millioner av dem er flyktninger i streng forstand. De aller fleste er mennesker som forlater sine hjemland for å lete etter økonomiske muligheter for seg og sin familie. Mange av dem risikerer liv og helse for å skape seg et bedre liv, ofte ved å betale menneskesmuglere for hjelpe seg over Middelhavet, eller fra Afrika til Kanariøyene. Og mange tusen mennesker dør hvert eneste år. De drukner, tørster i hjel eller utsettes for vold. Det utspiller seg en humanitær katastrofe langs EUs grenser, som også er våre grenser. Forskning levner ingen tvil om at migranter lever farligere når grensekontrollen blir hardere. Men strømmen av migranter har ikke avtatt selv om risikoen har blitt større, derfor er vi nødt til å tenke nytt. Selv tilhører vi den globale overklassen som kan reise hvor vi vil. Men hvorfor skal ikke fattige mennesker få lov til å reise dit de vil?

Noen vil sikkert si at dette ikke er vårt problem. Det avgjørende for Norge i en globalisert tid er å vokte norsk kultur mot det fremmede, mener noen. Det ser ut til å være en utbredt redsel for at migrasjon kan true vår kultur. Slike argumenter er ikke nye. Da Eidsvollsforsamlingen kom sammen for å utforme en grunnlov for Norge i 1814, var det bred enighet om at jøder måtte holdes ute av Norge, både fordi de hadde en annen religion, altså en annen kultur, og fordi denne andre kulturen gjorde dem til dårlige samfunnsborgere. Da innvandringen fra Europa til USA var høy rundt forrige århundreskifte, var det vanlig å høre lignende fordommer mot sør- og østeuropéere i USA. I våre dager handler debatten først og fremst om islam. Men norsk kultur er verken enhetlig eller statisk. Norsk kultur ble ikke truet da Norges grenser var helt åpne på 1800-tallet og etter annen verdenskrig. Den trues ikke av migrasjon i dag heller. Et åpent og moderne samfunn der ytringsfriheten aktivt brukes til å tale for grunnleggende verdier og menneskerettigheter, står sterkt i møte med alle kulturer.

Filosofen John Rawls mente at hvis vi måtte lage prinsipper for sosial rettferdighet bak et uvitenhetens slør, altså uten å vite hvem vi er når det gjelder kjønn, rase, religion, evner, smaker og lyster, så ville vi alle valgt noen av de samme grunnleggende prinsipper. Vi ville sannsynligvis valgt en helt annen migrasjonspolitikk enn den vi fører i dag, fordi det er naturlig at mennesker kan bevege seg fritt. 

Dagens migrasjonsregime er urettferdig, og det har store negative økonomiske og humanitære konsekvenser. Vi oppfordrer norske politikere til å ta internasjonal migrasjon på alvor og diskutere de mulighetene den skaper – og ikke bare diskutere innvandring som et juridisk felt med problemer og utfordringer.

Artikkelen er en kortversjon av boken "Migrasjon og frihet", som kan lastes ned her. Temaet diskuteres også på frokostmøte i Civita torsdag.

Artikkelen stod på trykk i Dagbladet onsdag 25. mars 2009.