HANDEL: Misforstått matrett


Misforstått matrett

I dag lanseres kampanjen «Matrett 2009», der norske bondeorganisasjoner går sammen for å sikre retten til «matsuverenitet», det vil si lands rett til å bestemme sin egen landbruks- og matpolitikk, og hvilket i praksis vil bety mindre handel og økt tro på selvberging. Dette er ikke noe nytt standpunkt fra bondeorganisasjonene, men innpakningen er ny – og den bør vi passe oss for. Det er nemlig norske forbrukere og bønder i fattige land som skal betale prisen for den norske bondes private gilde.

Det er selvsagt helt legitimt for norske bondeorganisasjoner å kjempe for sin fortsatte eksistens, og økt handel med mat vil ganske sikkert gå ut over norske bønder. Men det er dypt umoralsk å skyve verdens fattige foran seg som et alibi for fortsatt norsk proteksjonisme.

Er det egentlig noen som tror Landbrukssamvirke, Bondelaget, Norges Bygdekvinnelag, Norges bygdeungdomslag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund og Felleskjøpet har fattige afrikanske, søramerikanske og asiatiske bønder i tankene når de argumenterer for mindre handel med matvarer? Nei, disse organisasjonene ønsker å fortsette å beskytte seg selv. De ønsker ikke at FNs tusenårsmål, som krever mer rettferdige handelsregler, skal oppfylles, enda mindre at utviklingsrunden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) skal gå gjennom. Derfor er det gledelig at andre ideelle organisasjoner har kritisert initiativet. Kirkens Nødhjelp har kalt det «misforstått solidaritet», mens Fremtiden i våre hender mener at «Hvis hvert land i størst mulig grad skal være selvforsynte, vil fattige land bli veldig sårbare. Derfor trenger vi felles globale kjøreregler, ikke mer proteksjonisme». Jeg er helt enig med Fremtiden i våre hender. Sett under ett, og spesielt over tid, vil mer handel med matvarer være like gunstig som handel med andre varer har vist seg å være.

Matrett-kampanjen mener matvarer er forskjellige fra andre varer, siden de er essensielle for vår eksistens. Men det at matmarkedene er viktige betyr bare at vi må få matvaremarkedene til å fungere minst like bra som andre markeder. Frihandel er selvsagt ikke den eneste løsningen på verdens fattigdomsproblemer, men det er ett av flere. FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) argumenterer for at liberalisering av handelen må være ett av tiltakene for å oppnå matsikkerhet, fattigdomsreduksjon og velstandsvekst. Dette fordi import kan utfylle lokal produksjon, og fordi eksport er en viktig kilde til inntekt og valuta. Ved å fjerne handelsbarrierer skapes muligheter til å utnytte hverandres fortrinn og samarbeide på tvers av grenser. Men frihandelsreformer må også følges av offentlig satsning på infrastruktur, produktivitet, sikkerhetsnett og eierskap. Det kan til og med være gode grunner til å la fattige land beskytte seg mot import fra rikere land, inntil grunnleggende markedsinstitusjoner er på plass. Det er derimot få gode grunner til at norske bønder fortsatt skal beskyttes.

Bøndene i utviklingslandene må få tilgang til større markeder enn de som eksisterer innenfor deres egne grenser. Derfor må vi fjerne våre handelsbarrierer, og vi må satse på landbruks- og markedsutvikling i fattige land. Like viktig er det at utviklingslandene fjerner barrierene seg i mellom. Et forslag til et mer rettferdig handelsregime vil dermed innebære tollfrihet «oppover og til siden», ved at man åpner for fri eksport til rikere land og land på samme utviklingsnivå, mens man beholder fattige lands rett å beskytte seg mot rikere land. Det innebærer at fattige land kan beskytte seg mot konkurranse fra mer utviklede land i en oppstartsfase, men det innebærer samtidig at rikere land må legge færre kjepper i hjulene for bøndene i fattige land. Et slikt regime finnes allerede i WTO, og vil bli styrket av en enighet i Doha-runden, men kan forsterkes ytterligere.

Vi deler Matretts håp om større matsikkerhet for hele verdens befolkning. Men selvberging vil være feil vei å gå. Handelsbarrierer er både kostbare og ineffektive, og virker oftest også mot sin hensikt.

Også her hjemme i Norge vil det være de fattigste som blir hardest rammet av Matretts selvbergingsideer. De fattige i Norge bruker over dobbelt så stor andel av lønnen på mat som det de rikeste i landet gjør. Proteksjonismens pris er at norsk mat er dobbelt så dyr som den ville ha vært om vi hadde kunne handlet matvarer uten toll fra resten av verden. I Dagsavisen 3. februar kunne vi lese at de fattigste i Norge har 46 kroner dagen til mat – et beløp de altså kunne fått dobbelt så mye mat for, hvis vi åpnet for mer handel. Det er de fattige, både i og utenfor Norge, som må betale regningen for at 2,3 prosent av arbeidstyrken vår skal ha sitt virke som verdens best subsidierte bønder.

For å få fattige mennesker ut av fattigdommen, må det langsiktige målet være integrasjon i verdensmarkedene, ikke Matretts isolasjon. Proteksjonismens pris vil være dyrere mat og økt fattigdom i verden. Økt handel vil neppe stanse nedgangen i bondeorganisasjonenes medlemstall, men det vil hjelpe de fattige både ute og her hjemme. Bondeorganisasjonene må gjerne jobbe for egen overlevelse og kjempe norske bønders sak, men de må ikke skyve verdens fattige foran seg i denne kampen.

Hallstein Bjercke, nestleder i Civita

Artikkelen står på trykk i Nationen 19. mars 2009, og finnes også her .

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »