Finanskrisens årsaker

Av George Cooper, forfatter av boken "The Origin of Financial Crises"

Når våre politiske ledere nå forsøker å rette opp etter finanskrisens herjinger, kan det være lurt å gå gjennom noen av de uforutsette konsekvensene av tidligere forsøk på å få økonomien på fote igjen, og hvordan disse "løsningene" har bidratt til dagens problemer.

Den første lærdommen er knyttet til farene ved statssubsidierte utlån. Under den store depresjonen på 30-tallet var den amerikanske økonomien, som nå, i en situasjon der private banker ikke ville eller kunne gi boliglån til vanlige, amerikanske familier.

En av løsningene var opprettelsen av Fannie Mae, som ved hjelp av statlig støtte skulle kjøpe opp boliglån på myndighetens vegne, for derigjennom å yte kreditt til boligmarkedet. Men noen glemte å skru igjen kranen da subsidiene ikke lenger var nødvendige, og Fannie Mae fortsatte å kjøpe opp boliglån gjennom gode tider, noe som bidro til at boligboblen stadig vokste. En institusjon som var med på å dra oss ut av den første store depresjonen, var dermed med på å skape det som kanskje blir den andre store depresjonen.

Den andre lærdommen er farene ved statlig styrte valutakurser. Etter annen verdenskrig bidro systemet med faste valutakurser til å løse problemene med bruk av devalueringer for å bedre konkurranseevnen. I nyere tid har en lignende mekanisme blitt brukt av Kina, og andre land på vei ut av fattigdommen, for å hindre problemene med valutakriser.

I utgangspunktet fungerte begge systemene godt. De bidro til reindustrialiseringen av Europa og Japan etter krigen, og i den senere tid til den raske veksten i Kina og andre utviklingsland. Men etter hvert som man tok innpå amerikanerne, ble faste valutakurser stadig mindre egnet.

Frem til 60-tallet hadde Europas og Japans industriproduksjon nærmet seg USAs produksjon. Men verdien på valutaen hadde ikke fulgt etter. Dermed strømmet det dollar ut av USA for å kjøpe utenlandske varer. Normalt ville da dollarverdien blitt redusert og handelsbalansen justert. Men på grunn av de faste kursene måtte Europa og Japan sende sine handelsoverskudd tilbake til USA for å hindre at dollaren falt i verdi. I dag skjer det samme igjen, siden den kinesiske valutaen er knyttet til dolllarverdien. På 60-tallet, som nå, gjorde dette at USA opparbeidet seg en gjeldsbyrde som landet ikke kunne betjene.

Den tredje lærdommen er farene ved at staten forsøker å styre konjunkturene. Fra 90-tallet fulgte Federal Reserve en "risikostyringsdoktrine". Man brukte pengepolitikken proaktivt for å hindre kriser, i stedet for å føre en tradisjonell politikk der man setter renten reaktivt for å komme ut av nedgangsperiodene. Risikostyringsdoktrinen var svært vellykket. Man unngikk, eller reduserte sterkt, nedgangskonjunkturene.

Dessverre tok ikke risikostyringsdoktrinen hensyn til økonomen Hyman Minskys advarsel: "Stabilitet skaper ustabilitet". Da sentralbanken ble stadig bedre til å ta kriser ved roten, vennet boligeierne og arbeidstakerne seg til at inntekten var stabil og arbeidsplassen trygg, og på grunn av denne tryggheten oppsto en større vilje til å låne. Dagens høye gjeldsnivå kan derfor til dels forklares med en overdrevent høy tiltro til at sentralbanken kan unngå nedgangskonjunkturer.

Hver og en av disse punktene har viktige implikasjoner for dagens tiltak:  Utlånssubsidiering bør bare brukes så lenge det er absolutt nødvendig. Fri handel med varer og kapital er en fantastisk idé, men bare hvis det understøttes av like frie valutakurser. Og at nedgangsperioder er smertefulle, men like fullt nødvendige, markedskorreksjoner.

Til sammen gir disse punktene to nye lærdommer. For det første: Når myndighetene og sentralbankene fordeler skyld og ansvar, må de gå like kritisk gjennom sin egen rolle som de nå går gjennom det private finanssystemet. Dernest: De løsningene vi tyr til i dag kan skape problemer i morgen. Derfor vil midlertidige løsninger være best egnet.

Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv fredag 6. mars 2009.