Forbrukersaker som søndagsåpne butikker og vin i butikk, merkes raskt i folks hverdag. Samtidig er motkreftene sterke.
Åpningstider i butikkene
Det har vært en lang dragkamp om åpningstider i butikkene og søndagshandel, ofte med komisk resultat. Vi har fått Brustadbua med sine kvadratmeterbegrensinger og mange unntak, som i sin tid konkurrerte med den om mulig enda rarere "Aarrestad-bua" med skille på ulike typer matvarer, kalde pølser mot varme pølser osv. I dag utfordres åpningstidene først og fremst av plantesentre som har rett til søndagsåpent for hageartikler, men som også benytter anledningen til å selge en rekke andre varer. Jo mer myndigheter forsøker seg på avgrensninger, jo merkeligere og mindre konsistente forslag kommer fram.
Det er først og fremst to typer argumenter som ofte benyttes mot søndagshandel og friere åpningstider; hensynet til de ansatte og hensynet til helg og helligdagsfred. For å se på hensynet til de ansatte først: Det er forståelig at noen arbeidstakergrupper, spesielt heltidsansatte, er kritiske til mer fleksibel arbeidstid. Varehandelen er imidlertid sammensatt av en rekke ulike grupper der mange er deltidsansatte. Det bør være et mål å redusere uønsket deltid, men vi må huske at hele ¾ av norsk deltidsarbeid er ønsket av arbeidstakeren selv, det være seg skoleelever, studenter eller ansatte som foretrekker arbeidstider som kan kombineres med noe annet eller gir gode tillegg for ubekvem arbeidstid. Samtidig gir muligheter for deltidsarbeid og ulike arbeidstider tilgang til arbeidslivet for grupper som trolig ellers vil ha begrenset mulighet til å komme i arbeid.
Et annet argument som ofte fremheves er ønsket om at hviledagen skal holdes hellig eller at man skal bruke søndagen til noe annet enn å handle. – Jeg vil ha søndagen som fridag og det bør alle andre også. Det er rimelig at mange ønsker å bruke søndager til andre aktiviteter, men det er da heller ingen som nekter noen å gå på et religiøst arrangement eller nyte friluftsliv på søndagene, selv om andre mennesker heller vil bruke søndagen eller sen kveldstid på å jobbe eller handle. En ting er å gjøre valg for sin egen del, noe helt annet er å kreve å bestemme hva som er best for andre, og hvordan de skal bruke sin tid. Samtidig er det verdt å huske på at søndagen som hviledag neppe står og faller på et stadig mer uthulet forbud mot søndagsåpne butikker.
Fjern ølgardinen
Et annet komisk utslag av åpningstidsbestemmelsene er den såkalte "ølgardinen" som gjør at butikker må stenge salg av alkohol klokken tjue på hverdager og klokken atten på lørdager. Forslaget begrunnes blant annet ut i fra et ønske om å begrense konsuket og dermed alkoholmissbruk. Kritiske røster har tatt til orde for at dersom man vil alkoholmissbruket til livs bør man kanskje heller holde ølsalget stengt fram til lunsj framfor å stenge det tidligere om kvelden. Etter min mening bør ølgardinen få gå av med pensjon i 2009.
Vin i butikkene
Vinmonopolet har med årene blitt en moderne servicebedrift med stor kompetanse og god kundebehandling. Samtidig har alkoholholdige varer blitt en vare folk forventer å ha tilgang til samtidig som etableringen av nye polutsalg går tregt. En betydelig del av alkoholkonsumet i Norge er uregistert konsum, enten det er tax-free eller smuglervarer. Det kan dermed stilles stadig større spørsmål ved vinmonopolordningens tilgangsbegrensende rolle, og dermed hele ordningens berettigelse.
Et annet velkjent argument er at Vinmonopolet garanterer høy kvalitet på vin. Det kan høres ut som et besnærende poeng. Tilhengerne av statlig monopol kan hevde at Vinmonopolet gjør at vi unngår useriøse butikker med tvilsom vinkvalitet. På tross av at monopolet utvilsomt holder et høyt kvalitetsnivå, kan dette vanskelig godtas som argument. Vi kunne nok sikret god kvalitet på klær og sko også gjennom et Statens Tekstilmonopol, uten at de fleste er villig til å gi avkall på den tilgjengelighet og det utvalget mange konkurrerende tilbydere gir. Det er trolig at åpning for salg av vin i butikkene vil gi den samme differensiering som for andre varer og som vi ser i andre land, med høy kvalitet og dertil høyere pris i spesialbutikker (evt al a dagens polutsalg), og rimeligere konsumvarianter i dagligvarebutikkene.
Samtidig må vi erkjenne at Vinmonopolet står svært sterkt i det politiske miljøet og fortsatt spiller en rolle i å begrense konsumet. En moderat variant av reformen vil derfor ha større sjanse for gjennomslag: Ikke åpne for vin i butikk, men for flere polutsalg i butikk samtidig som kommunestyrene selv får siste ord i saken. I stedet for dagens ordning vil det gi Vinmonopolet en etableringsplikt dersom kommunestyrene ønsker det slik.
Politisk reklame i TV
Den nylig avsagte dommen i menneskerettighetsdomstolen gjør at politisk reklame på TV nå trolig blir tillatt også i Norge, om enn kanskje i begrenset grad. Det er på høy tid. Det blir stadig vanskeligere å skille ulike teknologiske plattformer fra hverandre, og TV-mediet er i ferd med å miste sin kraft som det dominerende. I dag er politisk reklame på TV forbudt, mens det er flust av politiske reklamefilmer på nettet. I en nær framtid der de raske teknologiske endringene gjør at ulike plattformer smelter mer og mer sammen, blir det etter hvert meningsløst å forsøke å forby politisk reklame på én bestemt plattform.
Motstanderne av politisk reklame i TV henviser til at TV-mediet er sterkt som kommunikasjonsplattform og snakker ofte om amerikanske tilstander. TV-mediet er ikke lenger like sterkt. Lavere seertall, særlig blant ungdom, har ført til reduserte reklamepriser, noe som er et tydelig signal om at mediet svekkes. I dag blir budskapet fra politiske partier og andre filtrert gjennom oppfatningene til journalister i de to store, mektige redaksjonene i NRK og TV2. Det er ikke gitt at det er et tilbakeskritt for forståelsen og informasjonsverdien for seerne at bla partiene selv får formulere sitt budskap. Hvordan man vil regulere reklamen er forøvrig opp til norske myndigheter. Et moderat og realistisk første steg kan være å gi alle partiene over en viss størrelse en andel "gratistid" og så tillate ubegrenset kjøp ved siden av dette.
Lisens og pressestøtte
Dagens TV-lisens til NRK er en politisk anakronisme. I et mediemangfold er det merkelig at inntekten fra en avgift på det å ha radio og TV skal gå direkte til det statseide og statsfinansierte kringkastingsselskapet. TV-lisensen fungerer som en kroppskatt der summen er lik enten eieren av TV’en er en fattig minstepensjonist eller en stor, rik familie. Derfor bør TV-lisensen avskaffes og NRK finansieres over statsbudsjettet. Dette står i dag i Venstre program. Kristelig Folkeparti diskuterer ordningen, mens Fremskrittspartiet ønsker en total privatisering. Også i Høyre diskuteres det å finansiere NRK som et ordinært kulturtiltak. Det er imidlertid et spørsmål om man ikke skal gå lenger og endre hele dagens NRK. Det er et spørsmål om vi er tjent med en slik stor, dominerende medieaktør. Samfunnet kan ha behov for produksjon av en rekke "smale" programmer som ikke er kommersielt lønnsomme, enten det er innenfor kultur og overfor ulike minoriteter, men det er ikke gitt at alle disse best produseres og sendes på NRK. Eksempelvis kan vi tenke oss en modell til erstatning for NRK der det offentlige betaler for produksjon av slike programmer, men der ulike produksjonsmiljøer lager dem og de sendes på forskjellige kanaler.
En annen del av mediepolitikken er pressestøtten. Norge ligger på verdenstoppen i avislesing og antall aviser i forhold til folketall, og vi bruker store midler på pressestøtte. Støtten går i hovedsak til tradisjonelle papiraviser og i liten grad til mye medier. Det er imidlertid ikke gitt at det å fryse fast avismønsteret gir mangfold i seg selv. Dagens pressestøtte hindrer omstilling og nyskaping og sementerer dagens avisstruktur. Den er også diskriminerende overfor nye medier som i liten grad mottar støtte. En enkel løsning er å tidsbegrense pressestøtten slik at ingen aviser kan motta den mer enn for eksempel 5 år av gangen.
De skisserte reformene, med et unntak av pressestøtten, har det til felles at de relativt raskt vil merkes i folks hverdag. Det er enklere å si nei til et vinutsalg som skal etableres enn å stenge en allerede åpen disk. Ulempen er at dagens ordninger har sterke tilhengere, mens endringene hver for seg er for små til å skape det store engasjementet. Hvis irreversibilitet er det eneste kriterium for suksess, taler det for å gjennomføre endringene raskt.
Av nestleder i Civita, Hallstein Bjercke.
Artikkelen stod på trykk i Minerva 01-2009