Se innledingene til alle paneldeltakerne her:
Får du ikke opp bilde, trykk her!
Se debatten her:
Får du ikke opp bilde, trykk her!
Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen, som også leder partiets programkomité, sa i sin innledning på det meget godt besøkte frokostmøte onsdag at noen har sagt at Arbeiderpartiet går til valg på mer av det samme, eller det Aftenposten kaller "et program for drift og vedlikehold". Og de har helt rett, bemerket Pedersen. Mer sosialdemokrati er det som trengs, selv om "drift og vedlikehold" kan virke usexy.
Heller ikke fra de andre partiene var det overraskelser å spore. Venstres nestleder Ola Elvestuen vil ha en grunnleggende gjennomgang av hvordan vi kommer til lavutslippssamfunnet. Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein vil ha mer makt og myndighet til folk, ikke minst gjennom brukervalg innen eldreomsorg og skole. SVs nestleder Audun Lysbakken vil ha likelønnspakke, gratis tannlege og vern av Lofoten og Vesterålen, mens Høyres leder Erna Solberg vil gi en ny sjanse til dem som faller utenfor i arbeidslivet. Hun talte også varmt for gründerånd i helse- og omsorgssektoren, og ville ikke ha noe av at man satte kommersielle og frivillige tilbud opp mot hverandre.
Noen saker er det tydeligvis bred enighet om. Både Elvestuen, Solberg og Pedersen snakket varmt om at mer av helsestellet må skje i førstelinjen i kommunene. Alle lovet – igjen – å satse mer på forskning. Så får vi etter hvert gjøre som Elvestuen oppfordret til – måle politikerne på det de gjør, ikke det de sier.
På andre områder var det naturlig nok delte meninger. Elvestuen og Solberg ville satse på bedre lærere, mens SV og Arbeiderpartiet ville ha heldagsskole – kvalitet mot kvantitet, slik høyresiden ser det.
Pedersen gjentok Arbeiderpartiets mantra om at 30 milliarder i skattelettelser er 30 milliarder mindre til helse, omsorg og samferdsel. Solberg og Elvestuen innvendte at det viktigste er hva man får ut av pengene, og Elvestuen brukte samferdsel som eksempel. Det brukes mer penger, men det går ikke flere tog. Den utflyttede totningen trakk frem at det vel eneste unntaket er Gjøvik-banen, som den forrige regjeringen sørget for å sette ut på anbud. Leirstein belærte Arbeiderpartiet om at det finnes noe slikt som dynamiske effekter – at skattelettelser kan gi en større kake å fordele.
Lysbakken var optimistisk på sosialismens vegne, siden han mente at finanskrisen hadde vist at de som ønsket mer markedsstyring hadde tatt feil. Elvestuen svarte med at "det er et godt fungerende marked som skal ta oss ut av krisen".
Kommunereform?
Elvestuen, Solberg og Leirstein ville gjerne ha en kommunereform med færre kommuner, men da Minervas redaktør og ordstyrer Torbjørn Røe Isaksen utfordret dem på om de var villige til å ta i bruk tvang for å slå sammen kommunene, ble det hele straks mindre klart. Det er velkjent at de fleste partier er sterkt splittet i dette spørsmålet. Leirstein mente at "å tvinge var helt håpløst", og man heller måtte tilby incentiver og gi kommunene ulike oppgaver avhengig av hvor store de er. (FrPs nestleder Per Sandberg, som heller mer mot bruk av tvang, skriver for øvrig om kommunereform i den ferske utgaven av Minerva.)
Erna Solberg mente det var i begynne i feil ende å snakke om tvang. Først må man bestemme hvilke oppgaver kommunen skal ta seg av, og de kommunene som er for små til å løse disse oppgavene tilfredsstillende må så velge mellom interkommunalt samarbeid eller sammenslåing. Elvestuen ville ikke helt ta vekk muligheten for tvang, mens Pedersen snakket om at sammenslåingen ikke må være frivillig "for enhver pris". Lysbakken viste til at hans parti skal behandle dette på landsmøtet, men skilte seg ut fra de andre ved trekke i tvil at færre kommuner var så saliggjørende. Ifølge Lysbakken har den danske reformen, som mange gjerne viser til, ført til flere byråkrater og færre politikere.
Elvestuen angrep Fremskrittspartiet for at partiet vil ta fra kommunene makt og myndighet, men da svarte Leirstein til latter i salen at det var "bedre å flytte makten til det enkelte menneske enn til lokale Venstre-politikere i 430 kommuner".
Elvestuen trakk også frem en av Lysbakkens reformer, nemlig gratis kjernetid i barnehagen for 5-åringer som eksempel på noe som burde overlates til det lokale selvstyre. Lysbakken mente på sin side at dersom reformene hadde vært overlatt til kommunene hadde det ikke skjedd stort, siden de ikke hadde penger til å foreta seg mye.
Irreversible reformer trenger tid
Etterhvert dreiet debatten seg inn på det som er temaet for tidsskriftet Minervas siste utgave, nemlig at reformene skal være irreversible. Mange pekte på at helt irreversible reformer er sjeldne, og Leirstein trakk frem det brede pensjonsforliket som et eksempel. Innholdet i pensjonsreform endrer seg likevel hele tiden.
Helga Pedersen pekte på at dersom friskoler (eller privatskoler som Arbeiderpartiet kaller dem) ble for utbredt, så ville det være vanskelig å snu reformen. Men den rødgrønne regjeringen rakk å snu Kristin Clemets reform før mange nok skoler hadde blitt etablert.
Lysbakken viste til tidligere reformer som han ville reversere, nemlig den bruken av markedslignende virkemidler og incentiver i offentlig sektor som går under samlebetegnelsen New Public Management. Innsatsstyrt finansiering i helsevesenet, også kjent som stykkpris, er et eksempel på hva han vil reversere. På den annen side vil heldagsskole og gratis tannlege, som både han og Pedersen trakk frem, sannsynligvis være irreversible.
Leirstein mente at valgfrihetsreformer innen offentlige tjenester vil være så populære at de ikke kan endres etterpå. I tillegg vil Fremskrittspartiet gjerne forankre disse i rettighetslover, men lover kan tross alt endres.
Erna Solberg trakk frem momsfritak for frivillige organisasjoner som en reform Høyre går inn for, og som det ville være umulig å reversere. Hun viste også til Willoch-regjeringens åpningstidsreformer som eksempel på tidligere reformer som viste seg irreversible fordi de var populære. Elvestuen pekte på eiendomsreformer som er gjennomført i Oslo i de siste ti årene, og brukte det langvarige borgerlige flertallet i Oslo som eksempel på et generelt poeng – at det viktigste er at man klarer å bli gjenvalgt, slik at reformene får tid til å sette seg.
Redaktør Røe Isaksen forsøkte på tampen å lokke de borgerlige partiene utpå ved å spørre direkte om det blir noen sykelønnsreform. Erna Solberg svarte "ja, men ikke kutt", noe som i praksis vel betyr nei. Elvestuen ville først la IA-reformen virke. Siden det er ganske tydelig at den ikke gjør det, er vel det også et nei. Leirstein var for en sykelønnsreform, men uten å gå i detaljer i hva den skal gå ut på.
Referatet er skrevet av Jan Arild Snoen, skribent i Minerva.