Krisestemning

Av Marius Doksheim,

Rådgiver i Civita

Vi begynner å se finanskrisens økonomiske effekter. Arbeidsledigheten øker, skatteinntektene minker, handelen med verdens fattige reduseres. Vil vi snart også se politiske endringer som følge av nedturen?

Den store depresjonen på 30-tallet har gitt gjenklang gjennom årtiene. De økonomiske virkningene var store nok, de politiske langt større. I løpet av kort tid fikk man ekstremisme, nasjonalisme, rasisme, og til slutt krig. Lite tyder på at vi kommer dit i dag – selv om vi må være på vakt og kvele alle tilløp ved roten.

Det er kanskje mer interessant å sammenlikne dagens situasjon med den største økonomiske krisen etter andre verdenskrig, oljekrisen på 70-tallet. I oktober 1973 nektet Organisasjonen for arabiske oljeeksporterende land å handle olje med landene som støttet Israel i Yom Kippur-krigen. Oljeprisen ble raskt firedoblet, og embargoen ga kraftig prisvekst i alle land.

De fleste vestlige land ble i etterkrigstiden styrt av politikere vi i dag ville sett på som mer eller mindre venstreradikale. Også borgerlige regjeringer bidro til å bygge opp store, omfattende velferdsstater. Sammen med statlig industri og tunge offentlige inngrep, skapte dette ineffektive økonomier. Når den økonomiske veksten stoppet og inflasjonen økte, ble både velferd, industri og reguleringer med ett en kostnad ingen hadde råd til.

De økonomiske vanskelighetene som fulgte oljekrisen førte til store og viktige politiske endringer. I Storbritannia valgte man Margaret Thatcher, i USA Ronald Reagan, og i Norge Kåre Willoch. Med forskjellige virkemidler reformerte disse lederne den sosialistiske, styrte økonomien som nå uansett sto for fall. Markeder ble liberalisert, fagforeninger fikk mindre makt, og statseid industri ble solgt. Sosialismen og den keynesianske styringspolitikken fra etterkrigstiden har siden ligget med brukket rygg.

De økonomiske og politiske reformene var strengt nødvendige, og sakte, men sikkert kom man igjen på rett spor. Inflasjonen gikk ned, veksten opp. At ettertiden har innsett riktigheten av forandringene, bekreftes av de ledere som er valgt siden den gang. Man har ikke fått regjeringer som har reversert reformene. I stedet har man fått venstresidepolitikere som Clinton, Blair og Stoltenberg: Sosialdemokrater som innser viktigheten av markeder, konkurranse og frihet. Thorbjørn Jagland har kalt Willochs regjeringsperiode ”en nødvendig overhaling av den sosialdemokratiske orden”. Uten liberaliseringene ville de norske, britiske eller amerikanske systemene – med kombinasjonen av markeder og velferdsstat – neppe overlevd.

Endringene etter oljekrisen var altså omfattende. Kan vi vente det samme igjen?

Jeg tror ikke det, hovedsakelig av to grunner. Til forskjell fra 70-tallets krise, som åpenbarte langsiktige og inngrodde problemer, anser alle, så vidt jeg kan bedømme, at denne krisen er av en forbigående art. Optimistene mener mange indikatorer allerede peker i rett retning, pessimistene at oppturen vil starte igjen mot slutten av neste år. Krisepakker, som den vi så denne uken, settes sammen for å gjøre den midlertidige nedturen så mild som mulig, ikke for å forandre det økonomiske systemet.

En annen viktig forskjell er mangelen på klare alternativer. På 70-tallet sto økonomer og opposisjonspolitikere klare med løsningen: Friere markeder, friere mennesker og mindre statlig engasjement. I dag er alternativene fraværende. Sosialismen kom seg aldri etter oljesjokket, kommunismen avgikk med døden i god tid til begravelsen i 1989. Noen håper på et helt nytt system, der miljø og klima tas bedre hensyn til, men hvilket system som skal gi oss et bedre miljø enn det kapitalismen i dag er i ferd med å gi oss er fortsatt uklart.

Noen endringer vil nok likevel komme. Min egen generasjon, som aldri har opplevd vanskelige tider, vil kanskje lære at fremgang ikke er noen selvfølge. Plutselig lever vi igjen i historiske og usikre tider. Vi kan kanskje vente oss at unge i dag beveger seg litt vekk fra sin tilværelse som risikovillige livsnytere, mot å være mer varsomme og sparsomme.

Jeg tror også økonomene vil gå i seg selv. Mange trodde vi hadde skjønt hvordan økonomien fungerte, slik at man, ved å stadig finstemme renter og budsjetter, kunne unngå kriser og svingninger. Krisen har lært oss at vi ikke har forstått hvordan det hele henger sammen, og jeg tror vi aldri kommer dit at vi gjør det. Nedgangsperiodene er, dessverre, like viktige for oss som oppgangsperiodene. Man blir ikke klok av skade hvis man aldri faller og slår seg.

Vi har opplevd nedgangsperioder også etter 70-tallet, sterkest på slutten av 80-tallet. Disse førte ikke til noe langvarig oppgjør med det kapitalistiske system eller store velgerendringer, selv om debatten gikk høyt den gang også. Jeg tror det samme skjer igjen: Markedsøkonomien debatteres og kritiseres heftig en periode, før de fleste igjen slår seg til ro, og ser at det systemet som gjør at vi kan eie, handle og samarbeide slik vi selv vil, og som gir oss vekst i tillegg, er verdt å ta vare på.

Artikkelen sto på trykk i Dagen Magazinets lørdagsbilag Velsignet Helg lørdag 31. januar 2009.