For mye marked eller for dårlig styring?

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Det er forutsigbart at representanter for venstresiden, som tradisjonelt har vært motstandere av markedsøkonomien, nå ser sitt snitt til å kritisere den.  Ideologisk er det imidlertid langt mer interessant å konstatere at de færreste vil bytte den ut med noe annet. 

Statsministeren etterlater inntrykk av at blandingsøkonomi er et særnorsk fenomen, mens finansministeren fryder seg over at "naive markedsfundamentalister er tatt med buksene nede". Begge mener krisen skyldes markedssvikt, og at den er et bevis på at markedet ikke kan overlates til seg selv.

Slike utsagn er sikkert egnet til å oppmuntre partikadrene. For andre har de liten verdi.

Det finnes ingen seriøse politikere i vår del av verden som mener at markedet kan "overlates til seg selv".  Et velfungerende marked er et fellesgode. Et marked som skal virke godt, krever derfor mye politikk, bl.a. for å sikre eiendomsrett, konkurranse og effektiv prising av miljøskadelig atferd.  Forestillingen om at det kan finnes et helt fritt markedssystem løsrevet fra staten, er ren teori.

Det er heller ikke riktig at Norge har en unik blandingsøkonomi.  Det er blandingsøkonomi i hele Europa. Heller ikke USA har en ren og uregulert markedsøkonomi. Offentlig sektor legger beslag på nesten 40 prosent av nasjonalinntekten i USA. Bare på føderalt nivå er det over 12.000 mennesker som arbeider med å regulere finansmarkedet.

Sosialistisk Ungdom mener at tiden er inne til å "nasjonalisere større deler av finansnæringa" og til å "styre ressurser fra privat til offentlig sektor". De ønsker "mer aktivt offentlig eierskap" og "vetorett for tillitsvalgte". Også Audun Lysbakken har gått langt i å betrakte finanskrisen som starten på et systemskifte.  Han sammenligner, utrolig nok, finanskrisen med Berlinmurens fall. 

Men SU og Lysbakken er i klart mindretall.  Mens de vil forkaste markedsøkonomien, er alle andre travelt opptatt med å redde den. Stoltenberg karakteriserer seg selv som en "sterk tilhenger av marked og konkurranse". Erik Solheim har for lengst slått fast at markedsøkonomien er det systemet som fungerer best. Kristin Halvorsen er helt sikker på at investeringer i de internasjonale verdipapirmarkedene over tid vil gi en god avkastning.  Forrige århundre var "samlet sett preget av en svært positiv utvikling i de internasjonale verdipapirmarkedene," sier Halvorsen, som ikke har noen planer om å trekke Norge ut av aksjemarkedet eller vende ryggen til markedsøkonomien. 

Og det er ikke så rart. Hun vet jo det vi andre vet: At planøkonomien førte til grov undertrykkelse og økonomisk fallitt, mens markedsøkonomien har gitt oss frihet og enorm velstandsvekst.  Som Stoltenberg I-regjeringen uttrykte det: "Utviklingen i internasjonal handel har vært av avgjørende betydning for økonomisk vekst og velferdsforbedringer i de industrialiserte landene i de siste 150 årene."

Bare i løpet av de siste 25 år har andelen mennesker i utviklingslandene som lever for under 1 dollar dagen, sunket fra 40 til 17 prosent, samtidig som verdens befolkning har vokst med to milliarder. Det skyldes verken den nordiske modellen eller norsk bistandspolitikk. Det skyldes først og fremst den økonomiske veksten som er oppnådd som følge av handel og investeringer over landegrensene, og den økonomiske liberalisering som har funnet sted i India, Kina og Brasil.  Finans- og kapitalmarkedet har tilrettelagt for at det kunne skje. Derfor er det også de fattige landene som taper mest når dette markedet er i krise.

Den som vil lære av krisen, må ha en nyansert tilnærming til krisens årsaker.  Mange på venstresiden tar for gitt at den bare skyldes markedssvikt. Men stadig flere ser at krisen også, eller kanskje først og fremst, skyldes myndighetenes styringssvikt.

At det har gått galt denne gangen, skyldes bl.a. en feilslått amerikansk boligpolitikk og for lav rente.  Begge deler er bestemt av myndighetene og ikke av et marked "som er overlatt til seg selv".

Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv mandag 19. januar 2009.