Av Kristin Clemet, leder i Civita
Hvem ”eier” velferdsstaten og den norske modellen?
VGs Olav Versto mener at det var ”Arbeiderpartiet som formet velferdsstaten”. Jens Stoltenberg mener at valget i 2005 var en ”folkeavstemning om den norske modellen”, og at modellen er i fare, dersom de borgerlige vinner valget i 2009.
Jeg er uenig med begge.
De nordiske land er ikke like. Men det er såpass mye som forener dem, og som skiller dem fra andre, at det kan være meningsfylt å snakke om ”den nordiske modellen”.
Det er mange definisjoner på den nordiske modellen. Tre elementer går ofte igjen:
• Offentlig sektor er stor, velferdsordningene er skattefinansiert, og mange ordninger er universelle.
• Arbeidsgivere og arbeidstakere er i stor grad organisert, og forhandlingene er, på ulike måter, koordinert.
• Landene er svært åpne, har velfungerende markedsøkonomier og beskytter den private eiendomsretten godt.
Mitt synspunkt er at denne modellen har vokst frem etter innsats fra alle partier og regjeringer, arbeidstakere, arbeidsgivere og frivillige organisasjoner. Landene har hentet inspirasjon fra hverandre, og, aller først, fra Tyskland.
Tre eksempler fra Norge som illustrerer poenget:
• Velferdsstaten har utviklet seg i over 120 år. Gjennombruddet antas å være ”lov om fabrikktilsyn”. Denne loven ble fremmet av regjeringen Stang (H) og var en oppfølging av ”den store arbeiderkommisjonen” som ble nedsatt av regjeringen Sverdrup (V).
• Et kjennetegn ved vår velferdsstat er de universelle ordningene. Frem til 1960-tallet var det de borgerlige partiene, og særlig Høyre, som var drivkrefter for slike ordninger. Ap ville ha behovsprøving.
• Etter 2.verdenskrig inngikk de politiske partiene i Norge en avtale om et felles program for å gjenoppbygge landet og utvikle velferdsstaten.
Den nordiske velferdsstaten og den nordiske modellen kan altså betraktes som et kompromiss. Dersom bare ett parti hadde ”formet velferdsstaten”, hadde den sett ganske annerledes ut.
Forskere snakker om perioden frem til 2.verdenskrig som en periode der velferdsstaten ble konstituert. Etter krigen har velferdsstaten ekspandert. Velferdsordningene er bygget kraftig ut, og de er blitt flere.
I dag er det knapt mulig å se forskjell på partiene når det gjelder vilje til finansiering av velferdsstaten. Den politiske konkurransen dreier seg om å bevilge mest mulig. Ingen partier i Norden tar til orde for å bygge ned velferdsstaten, og slik sett er den nesten ”nullet ut” som politisk stridstema.
Det betyr ikke at det ikke har vært strid underveis, eller at de politiske skillene er visket ut. Historisk kan man si at både de som bremset og ga full gass, de som hadde andre løsninger, justerte, protesterte og modifiserte, og de som (foreløpig) tapte, har gitt sitt bidrag til resultatet – på godt og vondt. Verken velferdsstaten eller den nordiske modellen er statiske fenomener. De må hele tiden fornyes i møte med en ny tid.
Etter min mening skjedde det et særlig viktig skifte rundt 1980. Planøkonomien ble oppgitt til fordel for markedsøkonomi. Frem til slutten av 1970-tallet var den norske økonomien sterkt regulert, men resultatene ble stadig dårligere. Til slutt ble reguleringene og rasjoneringene gitt opp. Ifølge Svein Gjedrem er det denne ”moderniseringen av de økonomiske systemene (som) må få hovedæren for at de nordiske landene har hevdet seg godt de siste 10 – 15 årene”.
Ett viktig spørsmål for fremtiden vil dreie seg om hvordan vi organiserer velferdstjenestene. Skal private kunne bidra som produsenter og leverandører av de tjenestene det offentlige har ansvaret for, eller er det bare det offentlige som skal utføre arbeidet? I dag er venstresiden i Norge klart mer tilbakeholden med å slippe private til enn venstresiden er i de andre nordiske land.
Et annet viktig spørsmål vil dreie seg om valgfrihet. Skal vi borgere kunne velge mellom flere offentlige og/eller private tilbydere, eller skal politikerne bestemme for oss? Skal vi kunne velge skole, sykehus, eldreomsorg og hjemmehjelp? Igjen er venstresiden i Norge mer tilbakeholden med valgfriheten enn venstresiden er i de andre nordiske land.
Tiden vil vise hvem som vinner frem på disse områdene i Norge. Statsministeren mener at de borgerlige løsningene vil ”undergrave” den norske modellen. Jeg tror det er motsatt, og at større mangfold av løsninger og økt valgfrihet vil styrke velferdssamfunnet for en ny tid.
Stoltenbergs forsøk på å forskjønne og monopolisere den norske modellen er antagelig et taktisk-politisk påfunn for å vinne stemmer. Han er den eneste statsministeren i Norden som bruker slike argumenter. Men fremfor å forsøke å skremme folk til å stemme rødgrønt, burde han lytte til hva de andre partiene har å si. Kanskje de har noe å bidra med som kan redusere sykehuskøene, styrke kunnskapen i skolen, bedre kvaliteten i eldreomsorgen og få flere i arbeid?
Det er ingen grunn til å være selvforherligende i Norden. Vi kan være stolte av alt som fungerer godt, og det er mye. Men vi må også vedkjenne oss det som ikke fungerer og forsøke å gjøre noe med det.
Artikkelen stod på trykk i VG lørdag 28. juni 2008.