Skal vi snakke politikk, Per?

Av Venstres leder Lars Sponheim. 

Venstre har respekt for Fremskrittspartiet og vi har respekt for deres velgere. Selvsagt.

 

Jeg tror ikke man trenger ”koder” for å forstå hva Frp og velgerne vil. Partiets landsmøte i helgen understreket dette tydelig – nok en gang, og Frp treffer mange velgere med sine budskap. Men det treffer ikke et flertall.  Venstre vil noe annet på de fleste viktige politikkområdene, og det er grunnen til at vi ikke kan delta i en regjering med Fremskrittspartiet.

 

Nestleder Per Sandberg forsøker seg med noen billige triks i sin kronikk om ”Venstre-arrogansen” i VG 6/5. Han spiller igjen på Frps rolle som ”underdog”, partiet som ikke ”tas inn i varmen” og som dyrker et slags mindreverdskompleks som de vil kaste av seg. Men i virkeligheten gjør han det samme han feilaktig beskylder Venstre for: Å stemple parti og velgere. La oss heller diskutere politikk, Per Sandberg, det er det det handler om.

 

Du peker på samarbeid i Stortingets komiteer. Ja, Venstre er et samarbeidsparti og et løsningsorientert parti. I mange saker er det bredt flertall og i mange saker finner opposisjonen sammen. Derfor er det galt når du skriver at min garanti i VG handler om ”å ikke på noen måte direkte eller indirekte ha forbindelser med Frp”. Det jeg garanterer mot – er regjeringssamarbeid, og du tar fullstendig feil når du hevder dette ikke er politisk begrunnet. Her er begrunnelsen i kortform:

 

  • De to viktigste bærebjelkene i Fremskrittspartiets politikk er innvandringspolitikken og bruken av ”oljepenger”. På begge disse områdene har Venstre en grunnleggende annen holdning. Vi mener det er avgjørende viktig å ha en ansvarlig og nøktern økonomisk politikk, og at handlingsregelen er et riktig redskap i den forbindelse. Vi mener innvandring er nødvendig og positivt, og at Frps notorisk negative utspill er illiberalt, intolerant og hemmer integreringen.

 

  • Venstre har siden tidlig på 1970-tallet hatt miljøpolitikk som en hovedsak. Frp har i alle år vært ytterligheten på motsatt side, og fortsetter nå med ny kraft. Det er ikke slik at klimadebatten er ”avsluttet”, men det handler om å ta de grep som skal til for at Norge skal bli et lavutslippssamfunn og omstille seg i tide. Frp gjør alt de kan for å så tvil om både grunnlaget for tiltak og alle forslag som koster noe.

 

  • En tredje bærebjelke i Frps velgeroppslutning er helsepolitikk og eldreomsorg, som John Alvheim så dyktig profilerte. Venstre har også sosialt ansvar som en hovedsak, men i motsetning til Frp hadde vi ikke tro på statliggjøring av sykehusene, som har vist seg lite vellykket. Enda verre er Frps ønske om å statliggjøre den lokale eldreomsorgen gjennom en stykkprisreform. Den vil være enormt byråkratisk og i praksis nedlegge lokaldemokratiet. Vi tror at lokal frihet og lokalt ansvar er bedre enn statlig rettighetspolitikk. Det er bedre å konfrontere sin ordfører enn å måtte stille med advokat i retten.

 

  • Venstre har kulturpolitikk høyt på dagsorden. Fremskrittspartiet vil rasere bærebjelkene i norsk kulturliv gjennom sine kutt på denne sektoren. Venstre er for en modernisering og økt frihet i landbruket, men Frp vil med sine dramatiske kutt rasere norsk landbruk og store deler av distrikts-Norge. Venstre håper sterkt på en demokrat i presidentstolen i USA, mens Frp vil følge en mørkeblå utenrikspolitikk.

  

Enda flere områder kunne ha vært nevnt og vi kunne gått mer i detalj på hvert enkelt, men jeg tror dette viser at det er betydelig politisk avstand mellom våre to partier.

 

Og igjen: Det Venstre og jeg snakker om som uaktuelt, er regjeringssamarbeid – der alle partier hver dag og i alle saker må kunne hefte for hverandres standpunkter og politiske verdimeldinger. Erfaringene fra den sittende regjering viser hvor vanskelig det er å samordne politikk fra partier som spriker for mye i utgangspunktet. En mer homogen mindretallsregjering er bedre for landet og vil være mer styringsdyktig – med vekslende flertall i Stortinget.

 

Etter at Siv Jensen overtok som formann i Frp, var det mange som var spente på partiets videre kurs, ikke minst i et samarbeidsperspektiv. Jeg var selv åpen, og fikk kjeft internt for et utspill i VG, hvor jeg åpnet døra på gløtt. I de tre åra som er gått, har vi sett etter glimt av moderasjon fra Frps side – reelle politiske endringer bak alt snakk om samarbeid. Men vi har ikke sett dem, ikke ett eneste tegn. Tvert imot har Frp skjerpet egen profil på alle de områder som de tre øvrige partiene har store problemer med. Partiet har valgt å stille seg utenfor alle viktige nasjonale løft, som skattereformen, pensjonsforliket, klimaforliket.

 

Det er klart det ville ha vært krevende å moderere budskap som gir Frp mange velgere, men det er altså det man må hvis samarbeid med andre skal ha troverdighet. Vi kan ikke gå til velgerne med stikk motsatte holdninger til de viktigste utfordringene, og forespeile dem at vi skal bli enige etter valget. Om hva?

 

Det er også her Høyres problem ligger. Hva skal en regjering ha for politikk? Det er Høyre som tar Fremskrittspartiets velgere for gitt og ikke tar partiet på alvor, når de forutsetter et regjeringssamarbeid uten å klargjøre hvilken politikk man vil samarbeide om. Dét kan kalles arrogant, ikke Venstres ærlige, politiske budskap.

 

Frp er nå et av landets største partier, med en imponerende organisasjon og en selvtillit som bør gjøre det mulig å diskutere politiske saker og verdier på en saklig måte. Jeg blir stadig forbauset over enkelte Frp-eres enormt følelsesladde vinklinger og personangrep. Frp er modne nå, slutt med dette. La oss diskutere politikk.

 Artikkelen stod på trykk i VG 14. mai 2008