Jakten på de rike
Av Kristin Clemet, leder i Civita
I Dagens Næringsliv 3.5. forsøker statsministeren å forklare hvorfor vi betaler skatt og hva skatten går til. Virkeligheten er ikke så idyllisk som han fremstiller den, men ellers er hans fremstilling ukontroversiell.
Samtidig forsøker han å skape inntrykk av at det er andre forskjeller i synet på skattepolitikken i Norge enn det i realiteten er. Han skriver at ”det finnes mange motstandere av ideen om at vi skal finansiere velferdssamfunnet vårt gjennom høye skatter”. Mer presist er det nok å si at det er mange motstandere av for høye skatter, fordi det kan redusere vår mulighet til å finansiere velferden.
Stoltenberg skriver at han er uenig i at høye skatter kan ødelegge veksten i økonomien. Det virker rart, siden han selv foreslo å redusere skattene med nesten åtte milliarder kroner i 2002 og stemte for langt over halvparten av de skattelettelser som ble vedtatt i forrige stortingsperiode.
Den rødgrønne retorikken etterlater inntrykk av at det er høye skatter som gir oss velferd. Men det er feil. Det er ikke velferdsstaten som skaper velstand. Det er velstand som gjør velferdsstaten mulig. Og velstand skapes ikke gjennom skattlegging. Velstand er en følge av kunnskap, produktivitet, samarbeid og kreativitet – altså entreprenørskap. For høye skatter bidrar til å svekke, og ikke styrke, kildene til den velstanden som velferdsstaten er avhengig av.
De rødgrønne etterlater også inntrykk av at finansieringen av velferdsstaten i særlig grad er avhengig av "de rike". Men sannheten er at det er mennesker med helt normale inntekter som er ryggraden i vår velferdsstat.
Statsbudsjettets utgifter er på 745 milliarder kroner. Den største symbolskatten i jakten på de rike er formuesskatten. Den utgjør litt over 11 milliarder kroner eller 1,5 prosent av statens utgifter.
De rødgrønne har aldri klargjort hvem ”de rike” er. Men dersom grensen mellom ”rik” og ”normal” settes ved en inntekt på én million kroner, så betalte ”normale” mennesker hele 2/3 av formuesskatten i fjor. Skatten på ”de rike” betales altså stort sett ikke av ”de rike”.
Formuesskatten tar ikke hensyn til betalingsevnen hos den enkelte. Den er derfor en stor belastning for mange som ikke er så rike. I år må for eksempel 87.000 minstepensjonister betale nesten 420 millioner kroner i formuesskatt. Arveavgiften, som er en annen symbolskatt, betales stort sett også av ”normale” mennesker.
Formuesskatten rammer bedriftene. Den gjør at de investerer mindre enn de ellers ville gjort. En bedrift som må ut med en formuesskatt på én million kroner, kunne alternativt brukt beløpet til å dekke renter på en investering på om lag 20 millioner kroner.
Formuesskatten skal betales også når bedrifter går med underskudd. Enkelte gründere må betale mer i formuesskatt enn de har i lønn. Formuesskatten fører derfor til mindre aktivt eierskap, siden gründere risikerer å måtte selge seg ned i selskapet sitt for å kunne betale skatt.
Siden 2. verdenskrig har staten lagt beslag på litt over 300 milliarder 2008-kroner i formuesskatt. Mye av dette har vært brukt til offentlig velferd. Men pengene ville ikke forsvunnet, dersom staten ikke hadde tatt dem. Den alternative anvendelsen kunne vært investeringer i nye arbeidsplasser og bedrifter, som hadde ført til økt verdiskaping og større skatteinntekter enn formuesskatten har gitt. Et vellykket selskap skaffer det offentlige langt mer i skatteinntekter fra sine ansatte og sitt overskudd enn eierne må ut med i formuesskatt.
Den dynamiske virkningen av en fornuftig skattepolitikk er blitt tydelig illustrert i det siste. På tre år er skatteinntektene fra fastlands-Norge økt med ca. 130 milliarder kroner. Av dette utgjør Regjeringens skatteøkninger kun fem milliarder, mens resten skyldes økonomisk vekst. Mye av skatteveksten skyldes gode konjunkturer, men en vesentlig del skyldes at det i forrige stortingsperiode ble gjennomført skattelettelser som forsterket veksten. Avviklingen av konjunkturavgiften, bedre avskrivingsregler og lavere skatt på arbeid har altså hatt en positiv virkning. Og Stoltenberg stemte for det meste.
Stoltenberg skriver at landets hundre rikeste betaler 700 millioner kroner i formuesskatt. Han etterlater inntrykk av at dette er viktig for å finansiere velferden. Men 700 millioner kroner er mindre enn én promille av statens utgifter. Å bruke slike argumenter etterlater dessverre inntrykk av at det er viktigere å appellere til misunnelsen enn å føre en god skattepolitikk.
Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv 14. mai 2008