Liberal integrering

Torkel Brekke, Prosjektleder i Civita og førsteamanuensis, UiO

Integrering av innvandrere er et sentralt tema i norsk politikk, slik det er i alle vestlige land. Har integreringen av innvandrere i Norge vært vellykket eller mislykket? Før vi kan svare på det, må vi være enige om hva vi skal mene med integrering. Det er betydelig forvirring rundt dette begrepet i dag.

Når en innvandrer er kommet til Norge, er det ønskelig at vedkommende blir best mulig integrert i det økonomiske systemet. Målet med integreringspolitikken bør være størst mulig deltagelse i arbeidsliv og utdanning. Slik integrering forutsetter språklig kompetanse og samfunnskunnskap. Innvandrere må også være i stand til å delta i demokratiet og forstå lover og regler.

I et liberalt demokrati er det imidlertid ikke naturlig å kreve at innvandrere tilpasser sin kultur utover det som er nødvendig for å tilpasse seg arbeidsmarked og utdanning, og samfunnets lover og regler. Et integreringsbegrep som omfatter en stor grad av kulturell tilpasning til storsamfunnet vil ha et betydelig element av assimilering, noe som ikke hører hjemme i et liberalt demokrati.

Det er en rekke blindspor i dagens integreringsdebatt. Innvandreres ekteskapsmønstre er et vanlig tema. Det er store forskjeller mellom innvandrergruppene i hvor ofte medlemmene gifter seg med personer uten innvandrerbakgrunn. Valg av partner oppfattes imidlertid i de fleste sammenhenger som noe privat, et område hvor stat og storsamfunn skal opptre mest mulig nøytralt. Få svensker finner ektefelle i Norge, men dette bør ikke tolkes som et tegn på dårlig integrering. Man sier jo heller ikke at homofile er dårlig integrert fordi de ikke gifter seg med heterofile. Generelt ser det ut til at etterkommere av innvandrere gifter seg senere enn førstegenerasjonsinnvandrere, og dette kunne kanskje brukes som et uttrykk for økende grad av integrering. Ekteskapsmønstre er uansett et dårlig mål på integrering.

Religion er et annet blindspor. Et liberalt perspektiv på integrering vier ikke religion oppmerksomhet fordi en liberal posisjon krever at man overlater dette området til individets eller familiens private sfære. I tillegg til at det er prinsipielle problemer med å innlemme religion i debatten om integrering, er det betydelige praktiske problemer som ofte overses når religion er tema i integreringsdebatten. En inndeling av et samfunn i religiøse grupper er tilnærmet umulig hvis man skal være intellektuelt redelig. Ett eksempel: Skal man regne som muslimer alle personer som kommer fra land og nasjoner hvor islam er den dominerende religion? Etter en slik etnisk religionsdefinisjon, vil en sekulær iraner eller en agnostisk bosnier regnes som muslimer, kanskje mot sin vilje. Etter en slik definisjon vil også de aller fleste nordmenn regnes som kristne. Forvirringen i integreringsdebatten når sitt høydepunkt når religion er tema.

La oss rydde litt opp. Fra et liberalt perspektiv bør en vurdering av integrering av innvandrere i Norge ta utgangspunkt i to forholdsvis entydige og målbare størrelser: deltagelse i arbeidsmarkedet og deltagelse i utdanning. Innvandrernes deltagelse i det norske arbeidsmarkedet er i dag rekordhøy. Det generelle bildet er også at sysselsettingen øker drastisk med innvandreres botid i Norge.

Deltagelse i utdanning er en av de viktigste indikasjonene på integrering av innvandrerne, og spesielt blant etterkommerne. Hvis vi ser på deltagelse i videregående opplæring og i høyere utdanning, har det være en svært positiv utvikling de siste par tiårene. I de fleste innvandrergrupper ligger deltagelse i utdanning blant etterkommere nærmere den norske befolkningen som helhet, enn førstegenerasjonsinnvandrere. I aldersgruppen 19-24 år er andelen som tar høyere utdanning faktisk høyere for etterkommere enn for befolkningen totalt.

Denne økende evne og vilje til å delta i utdanning og forberede seg på et kompetansekrevende norsk arbeidsmarked er et av de tydeligste tegnene på at integreringen i Norge går i riktig retning. Et av de helt sentrale spørsmålene om integrering i framtiden knytter seg derfor til arbeidsgiveres vilje til å satse på innvandrere også i perioder når arbeidsmarkedet ikke er like stramt som i dag, og når norsk økonomi ikke lenger befinner seg i en høykonjunktur.

Alt i alt er det god grunn til å hevde at integreringen av innvandrere i Norge har fungert godt. Likevel er det selvsagt rom for visse forbedringer. Det har kanskje vært for enkelt å motta pensjon fra folketrygden og arbeidsledighetstrygd. Dette har vært fremmet som forklaring på at etablerte innvandrergrupper som tyrkere og pakistanere har hatt en tendens til å falle ut av arbeidsmarkedet. Dette er et problem som handler om hvordan det norske helsevesen og arbeidsmarked fungerer. Det bør kanskje være vanskeligere å få overføringer over lang tid. Det kan også gjøres lettere å komme i arbeid. Dette handler om arbeidsgiveres og arbeidstakeres evne til raskere omstillinger og tilpasninger, noe som må vurderes i sammenheng med en bredere debatt om sysselsetting i befolkningen totalt.

Denne artikkelen stod på trykk i Dagbladet onsdag 2. april og er en kortversjon av Civita-notatet Integrering av innvandrere – et liberalt perspektiv.

Notatet kan lastes ned her.