I løpet av det forrige århundre ble nærmere 169 millioner mennesker drept i folkemord og liknende masseovergrep. Folkemordenes svarte bok presenteres som en introduksjon til folkemordenes historie, og er ifølge Universitetsforlaget ”en systematisk gjennomgang av folkemord og politisk massevold i det 20. århundre.” I boken behandles fenomenet folkemord fra Stalin og Hitlers overgrep på 1930- og 1940-tallet, frem til eksempler fra vår nære historie, som Rwanda og Bosnia, og vår egen samtid (Darfur). 

I en undersøkelse tidligere i år, avdekket Civita at norske ungdommer i betydelig grad mangler kunnskaper om følgene av de totalitære ideologienes fremmarsj 1900-tallet. ”Folkemordenes svarte bok” ønskes derfor velkommen som et initiativ for å bidra til økt kunnskap om de grove menneskerettighetsbruddene som har blitt begått i blant annet kommunismens og nazismens navn.   Bokens bidragsytere er alle eksperter på temaet folkemord, men de har ulikt faglig ståsted: Både statsvitere, historikere, jurister, psykologer, filosofer og andre fagpersoner, samt journalister, er blant forfatterne. Boken fremstår dermed som en omfattende tverrfaglig studie av det dystre temaet folkemord.

I forbindelse med lanseringen av boken, avholdt forlaget 10. mars et åpent seminar i Gamle Festsal ved Juridisk Fakultet.  

Professor Bernt Hagtvet, som er redaktør for boken, snakket blant annet om det ubehagelige faktum at de som utfører folkemord, stort sett ikke er sadister og psykopater, men normale mennesker: De fleste av oss er antagelig i visse situasjoner i stand til å begå de mest groteske forbrytelser mot andre mennesker. Professor Hagtvet fremholdt at boken også har et politisk siktemål: Både å bidra til økt kunnskap og å ansvarliggjøre den enkelte leser, slik at vi kan forhindre at det skjer igjen.  

Det ble også holdt innledninger av blant andre lagmann og dr.juris Hanne Sophie Greve, statsviter Ellen Emilie Stensrud og professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary.

Professor Greve snakket om begrepet ”folkemord” og rettet en viss kritikk mot egen profesjon for at man kanskje har rettet vel mye oppmerksomhet mot uenigheten rundt begrepets yttergrense; folkemord-begrepets kjerne er nemlig klar nok. Hun rettet også søkelyset mot folkemordets kontekst, det vil si hvilke betingelser som må foreligge for at folkemordet skal kunne skje, og fremholdt at det forut for folkemordet gjerne skjer et ”systemmord”.

Stensrud snakket om rettsoppgjørets betydning i etterkant av folkemord og massive menneskerettsbrudd, med særlig oppmerksomhet rettet mot erfaringene fra Kambodsja. Hun drøftet hvordan man kan oppnå både nasjonal forsoning, noe som trolig krever domstoler med en lokal forankring, og samtidig sikre at internasjonale standarder (FN) etterleves. Stensrud pekte på at hybriddomstoler kan være en god løsning.

Professor Matlary snakket om mulighetene for å stanse folkemord og andre grove menneskerettsbrudd. Hun pekte på at vesten langt på vei har avskaffet militærmakt som politisk virkemiddel, og at dette i utgangspunktet er et stort fremskritt. Samtidig representerer dette et betydelig dilemma ettersom andre er mer enn villige til å bruke militærmakt for oppnå sine politiske mål. Professor Matlary konkluderte med at det er behov for økt realisme i tilnærmingen til bruk av militærmakt som virkemiddel, og at vi trenger prinsipiell diskusjon rundt dilemmaene knyttet til dette.