FROKOSTMØTE 11/12: USAs presidentvalgkamp

USAs presidentvalgkamp – Minervas og Civitas frokostmøte

Hvilken kategori en kandidat tilhører – ”erfaren, står for endring, kristenkonservativ, 9/11, svart” – vil være viktig for hvem som vinner, sa Dag Inge Fjeld på frokostmøte.

Over 100 personer hadde møtt opp på frokostmøtet for å høre om presidentvalgkampen i USA.

Dag Inge Fjeld fra Sosioraster pekte på at primærvalgene i USA er et maratonløp, der mange faktorer spiller inn. Det er uheldig for en kandidat hvis han når toppen for tidlig, slik for eksempel Howard Dean gjorde i 2004. Det kan også være uheldig hvis kandidater fremstår som ”den utkårede”, slik Bob Dole gjorde i 1996 og Hillary Clinton gjør i 2008.

Primærvalgene gir mulighet for ”trial runs”, der nye kandidater kan seile opp og gjøre det bra. Her er Barack Obama et typisk eksempel. Typisk er det også at det gjerne kommer opp en del kult-kandidater, som Steve Forbes i 1996, og libertarianeren Ron Paul nå i 2008.

Så langt ser det ut til å være jevnt løp mellom flere av de demokratiske kandidatene, mens det varierer veldig for de republikanske, der nykommeren Mike Huckabee gjør det sterkt på grunn av sin støtte fra den kristne høyresiden.

For kandidatene har det svært stor betydning hvilken kategori de plasserer seg i. ”Think categories first and brand later” (Al Ries, pr-guru). Typiske kategorier er ”erfaren”(Hillary Clinton), ”forandring” (Barack Obama), ”kjernevelger”, ”kristen” (Mike Huckabee), ”9/11” (Rudy Giuliani) og ”svart” (Barack Obama). På mange måter er nettopp kategorien viktigere enn kandidaten, mente Fjeld.

I USA er valgkampmetodene blitt svært avanserte. Mikrokartlegging spiller en stor rolle, slik at man ikke kaster bort tid på uaktuelle velgere. De siste årene har også narrowcasting blitt et stort fenomen; talk radio, webkampanjer og filmer på YouTube blir viktigere og viktigere. Et interessant aspekt ved dette er at det er gratis. Det er med andre ord ikke like viktig som før å kjøpe dyr reklametid på de store TV-kanalene.

Ken Burton, som leder den norske avdelingen av Republicans Abroad, listet opp noen av de viktigste sakene i denne valgkampen. På utenriksfronten er dette ikke overraskende Irak, der muligens Demokratene har mye å vinne, War On Terror, Midtøsten og forholdet til Europa. Innenriks er globaliseringens påvirkning på amerikansk industri, trygdesystemet, skatt og miljø saker som seiler opp. I tillegg er verdispørsmål som abort, ekteskap for homofile og lignende viktig for amerikanske velgere. Her er det et stort sprik hos de republikanske kandidatene, der Rudy Giuliani og Mitt Romney er moderne og liberale, mens Mike Huckabee fremstår som svært kristen-konservativ. (Han tror bl.a. på kreasjonisme). Men uansett hvem som vinner, vil de nok legge større vekt på å bedre internasjonale relasjoner enn det dagens administrasjon har gjort.

Olee Olsen, Democrats Abroad understrekte at det fremdeles er sterke bånd mellom USA og Norge. Hva sakene i valgkampen angår delte Olee Olsen langt på vei Burtons betraktninger. Irak er en viktig og problematisk sak, men vil neppe bli noe ”nytt Vietnam”. Når det gjelder bevisstheten om klima- og miljøspørsmål henger denne tett sammen med industri- og næringsutvikling. Flere stater setter strengere krav til utslipp, og man satser på teknologiske fremskritt innen fornybare energikilder.

For svært mange amerikanere er Hillary Clinton en kontroversiell kandidat. Olee Olsen mente det ble svært spennende å se hvordan kampanjene for og i mot henne vil utvikle seg. Det er nemlig mye mulig at en negativ kampanje mot henne (”drittpakker”) ikke vil ha den ønskede virkning, siden hun er kvinne. Dette er umulig å vite på forhånd.

Jan Arild Snoen, Minerva, pekte på at det etter 9/11 var det plutselig Republikanerne som fremsto som intervensjonister, med demokratibygging og menneskerettigheter på agendaen, mens de tidligere hadde definert amerikanske interesser langt snevrere. Etter Irak og delvis Afghanistan er vi på vei tilbake til en snevrere og mindre offensiv definisjon av nasjonale interesser. Men uansett om vi skulle få en Demokrat som president, vil USA være villig til å bruke makt unilateralt, selv om Demokratene nok vil gå en ekstra runde med dialog før slikt noe settes i verk.

Det blåser proteksjonistiske vinder i USA, og aller sterkest blant Demokratene. Dette er det området der et maktskifte i Det Hvite Hus vil være mest negativt for Norge, mente Snoen.

Han trakk også frem klimadebatten, der amerikansk politikk og opinion er i bevegelse, men fremdeles er betydelig mer skeptisk både til det vitenskapelige grunnlaget og behovet for tiltak enn i Europa. Likevel skjer det mye på teknologifronten, ikke minst innen lagring av CO2. Snoen mente at bindende utslippsmål i USA bare kan vedtas dersom Kina, India og andre utviklingsland forplikter seg på meningsfullt vis, og dersom også deler av det Republikanske partiet, samt Demokrater i delstater som kan tape på klimatiltak (kull, olje, bilindustri) kan lokkes med på et kompromiss.

I debatten samtykket hele panelet i at norsk presse gir et vridd bilde av USA. Olee Olsen trakk en parallell til medias behandling av FrP, som media ofte gir ensidig negative karakteristikker og vinklinger. På spørsmål om frihandel trodde Olee Olsen at det var mest retorikk i Demokratenes proteksjonisme. Det var tross alt Bill Clinton som fikk gjennomført NAFTA-avtalen, og det ville være svært dumt å bevege seg bort fra frihandelsprinsippene.

Panelet var også rimelig samstemte i at Obama var en usannsynlig visepresidentkandidat for Clinton. Olsen trakk frem at et team bestående av en kvinne og en svart ville bli i meste laget med ”mangfold”, og Burton mente at dette ville være politisk selvmord for Obama. Visepresidentstillingen gir sjelden opprykk. New Mexicos guvernør Bill Richardson ble imidlertid tippet av mange. Fjeld pekte på at valget av visepresident først og fremst handler om å balansere og komplettere presidentkandidaten, samt at det kan bidra til å vippe visepresidentkandidatens hjemstat, mens Snoen mente at generelt overdrives betydningen av hvem som velges som visepresidentkandidat.

Salen var interessert i om noen av kandidatene kunne vippe stater som tradisjonelt hører hjemme i motsatt leir. Burton trakk frem New York, som han mente tidligere ordfører Giuliani hadde gode sjanser til å vinne (noe Snoen sa seg helt uenig i), og California. Snoen mente at valget også denne gang ville bli avgjort i vippestatene Ohio, Pennsylvania og Florida. Den som vinner minst to av disse, vinner normalt valget. Florida trender Republikansk, Pennsylvania pleier å være Demokratisk (men Giuliani er populær der), mens Ohio er helt på vippen, med et lite overtak for Demokratene (men McCain er populær her). Samlet konkluderte Snoen med at bare McCain eller Giuliani kan slå Demokratene, og dersom en av dem blir nominert, blir det jevnt.

Det var også et par ivrige Ron Paul-tilhengere i salen som var interessert i sjansene til den libertarianske Republikaneren. Ken Burton betegnet Ron Paul som en typisk perifer kandidat som ikke vil ha noen særlig påvirkning, og i alle fall ingen reell sjanse til å oppnå en posisjon. Men han kan påvirke valget hvis han stiller som uavhengig kandidat. Da er det ikke umulig at han kan ta 4-5 % av stemmene til dem som ellers ville stemt Republikansk, og dermed fravriste Republikanerne en valgseier. Olee Olsen mente også at det var én mulighet, men påpekte at libertarianeren Ron Paul også kunne ”stjele” stemmer fra Demokratene på grunn av sin motstand mot Irak-krigen.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »