Hva betyr globaliseringen for utvikling og miljø? Er globaliseringen en trussel eller er det redningen for de fattige og for miljøet? Hva betyr utbredelsen av markedsøkonomi og demokrati? Hvordan skal vi se utvikling og miljø i sammenheng, og hvordan bør det store bistandsbudsjettet brukes?

Det var ikke akkurat små spørsmål ”superminister” Erik Solheim, altså miljøvern – og utviklingsministeren, skulle svare på i morgentimene på Cafe Christiania. På et som vanlig stappfullt frokostmøte, møtte Solheim en engasjert forsamling. Det i underkant av to timer lange møtet kunne antagelig vart dobbelt så lenge, eller mer, uten noen gang  å bli kjedelig. Solheim er uhyre interessant å lytte til og sammen med gode spørsmål fra salen fikk man en grunnleggende debatt om vilkårene for vekst og effektiv fattigdomsbekjempelse.

Solheim fremholdt særlig to begivenheter som avgjørende for utviklingen vi ser i dag. Det ene er Berlin-murens fall, som ifølge Solheim var startskuddet for det åpne globale markedet. I tillegg var det begivenheten som gjorde demokrati til den eneste akseptable styreform i verden – den ledende normen.

– Ikke i noe land i verden vil en statsleder i dag være motstander av demokrati. I verste fall, som i Pakistan, sier Musharaf at man må bruke litt tid før demokratiet er sikret, sa Solheim og nevnte at selv Saddam avholdt valg der han riktignok fikk 110 prosents oppslutning.

I tillegg til Berlin-murens fall trakk han frem 3. plenum i den 11. sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti – altså tidspunktet da Deng Xiaoping tok makten.

– Siden Deng åpnet for liberalisering av økonomien har veksten vært enorm – rundt ti prosent årlig. I over 30 år har mange sagt at veksten snart vil ta slutt. Så langt har den ikke gjort det. Den økonomiske påvirkningen fra Kina er et altoverskyggende fenomen. Det kan man like eller mislike men vi må forholde oss til det, sa Solheim.

Solheim understreket betydningen av privat sektor i bekjempelsen av fattigdom: – Privat sektor er minst like viktig som bistand. Hvis noen kan fortelle meg om en bedre utviklingsmodell enn kombinasjonen av sterk stat og et ekspansivt næringsliv, så vil jeg gjerne høre om det, sa han.

Det er ikke noe nytt i at mange mennesker i verden er fattige. Det nye, mener Solheim, er at vi i dag er i stand til å gjøre noe med det. – Vi har ressursene og vi vet hva som virker: En sterk stat er en forutsetning for utvikling. Staten må også sikre en viss fordeling av godene som skapes. I tillegg må man altså ha en åpen økonomi. Så trenger man selvsagt også bistand, ikke minst for å bidra til utdanning, bedre helsesituasjon, infrastruktur og statsbygging.

Beløpene som gis i bistand er veldig små, mener Solheim og viste til at det norske oljefondet tilsvarer all bistand som gis i verden i en fire-årsperiode. Fire år med disse pengene er ikke nok til å løse verdens fattigdomsproblemer.

De pengene innvandrere fra fattige land sender hjem til sine opprinnelsesland utgjør antagelig dobbelt så mye som det landene mottar i bistand, sa Solheim. Her burde noen kanskje påpekt hvilket godt argument dette er for liberalisering av innvandringspolitikken, men dette er et område utenfor Solheims portefølje.