”Hvis politikerne har bestemt seg for å gjøre Norge maktesløst ved å legge ned forsvaret, trenger vi ikke 30 år på det – vi kan ordne det på tre år.” Dette var et av budskapene til Forsvarssjef Sverre Diesens ved Civitas frokostmøte med tittelen "Forsvar uten framtid?" avholdt 9. november 2007. I panelet satt også avdelingsdirektør Jan-Erik Torp fra FFI og Seniorforsker Nina Græger fra NUPI. Møteleder var Nils-Morten Udgaard.

Den umiddelbare bakgrunnen for møtet var offentliggjørelsen av Forsvarsstudie 07 (FS 07), som er forsvarssjefens anbefaling om den videre utvikling av Forsvaret i et tjueårsperspektiv. Møtet fikk imidlertid et ekstra alvorlig bakteppe av den siste tidens hendelser i Afghanistan hvor en norsk soldat ble drept og en annen hardt skadet 8. november. Diesen begynte sitt innlegg med å påpeke at det er skjedd et stemningsskifte i norsk forsvarsdebatt. Forsvaret og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har i lang tid på pekt den manglende sammenheng mellom den forsvarsstruktur som er politisk vedtatt og de økonomiske rammebetingelsene som forsvaret har for å gjøre jobben, men politikerne har ikke oppfattet budskapet. Nå er det imidlertid en større erkjennelse av at dette ikke går lenger. Man er nødt til å bestemme seg for hva man skal gjøre med forsvaret.

Diesen understreket at Norge ikke trenger et gammeldags mobiliseringsforsvar med hovedoppgave å kjempe for nasjonens overlevelse mot en mektig fiende som ønsker å erobre hele eller deler av landet. Det er skjedd et sikkerhetspolitisk paradigmeskifte. Vi trenger et forsvar som kan settes inn på svært kort varsel i situasjoner som ikke handler om nasjonal overlevelse, men om mindre hendelser. Varslingstiden for de nye og mindre truslene vi står overfor er langt kortere enn tidligere, og derfor er reaksjonsevne avgjørende på en helt ny måte. Gamle mentaliteter er imidlertid vanskelige å endre, påpekte Forsvarssjefen, men uttrykte likevel sterkt ønske om en mer rasjonell debatt mindre farget av emosjonelle og svake argumenter. Det er få steder følelsene er sterkere og argumentene dårligere, enn i debatten om verneplikt. Diesen vil beholde verneplikten, men understreket at ordningen overhodet ikke har å gjøre med demokratibygging eller forsvarets legitimitet i befolkningen. Verneplikt for menn og kvinner er ganske enkelt den mest effektive rekrutteringsformen også i framtiden.

Kjernen i problemet forsvaret står overfor, er at et forsvarsbudsjett som kun vokser i takt med inflasjonen for øvrig vil ganske raskt føre til reduksjon i forsvarets kjøpekraft. Årsaken er at forsvaret har en prisvekst som er betydelig høyere enn andre slags varer, noe som blant annet henger sammen med at prisen på militært materiell vokser svært raskt. Avdelingsdirektør Jan-Erik Torp fra FFI utdypet dette problemet ved blant annet å peke på at forsvarsindustrien aldri kan bli et marked med fri konkurranse, men må være preget av monopolistiske trekk og proteksjonisme. Det foregår utvikling og produksjon i land med høye kostnader og det produseres i små serier sammenlignet med ny teknologi i sivil sektor. Samtidig øker lønningene i forsvaret, og det blir stadig vanskeligere å beholde nøkkelkompetanse, ikke minst i sektorer med overlapping til viktige sivile sektorer som oljeindustrien. Man vil måtte satse på bedre industrielt samarbeid i Europa for å få prisene ned. Likevel vil militært materiell også i framtiden ha en helt egen kostnadsutvikling, og det er lite aktuelt for en stat å vurdere billigere og dårligere alternativer fordi små forskjeller i kvalitet på materiell gir svært store utslag i krig. Den som har best utstyr vinner nesten alltid.

Seniorforsker Nina Græger åpnet sin kommentar med å minne om at omleggingen av forsvaret faktisk har pågått i vært kort tid, bare i seks år. Det er kanskje ikke å forvente at den allmenne forståelsen for de nye sikkerhetspolitiske rammebetingelsene skal klare å henge med endringene i verden. Det er da heller ikke tradisjon i Norge for å diskutere forsvaret utelukkende i militære termer. Forsvaret har alltid handlet om distriktspolitikk, sa Græger. Det er liten tvil om at interne kamper om plassering av forsvarets baser ikke fører til et mer effektivt forsvar. Græger trakk fram problemene rundt MTBene som et symbol på distrikts- og næringspolitikkens tyngde i forsvarspolitiske spørsmål. MTB-skandalen ble trukket fram av flere av paneldeltagerne og tilhørere som en synliggjøring av konsekvensene av å vedta et annet forsvar enn det man finansierer. Græger understreket at forsvaret også handler om andre politikkområder. Tradisjonelt har forsvaret ikke trengt å ta store familiepolitiske hensyn, men nå da forsvaret er nødt til å holde på høyt kompetente medarbeidere over tid, tvinger det seg fram nye hensyn til de ansattes familieliv.

Debatten ble åpnet av at møtelederen Udgaard utfordret Diesen med å peke på setninger i Forsvarsstudien som kunne tolkes dit hen at Norge oppfattet at våre interesser står i konflikt til alliertes interesser i nordområdene, og at disse uoverensstemmelsene hadde relevans for dimensjonering av forsvaret. Skal vi forsvare våre interesser mot Storbritannia og Spania med militærmakt? spurte Udgaard spissformulert. Diesen avviste tanken, og forklarte at spørsmålet bygget på en misforståelse. 

Nils Holme, tidligere sjef ved FFI, var en av dem som tok ordet i debatten. Han holdt et lengre innlegg hvor han kom med krass kritikk av norske politikere. Holme mente at Stortinget så langt har manglet en skikkelig virkelighetsforståelse. Alle analysemiljøer med FFI i spissen har pekt på den betydelige uoverensstemmelsen mellom struktur og budsjett, mens politikerne har bedt forsvarets folk slå hælene sammen og utføre ordre. Hovedutfordringen for både forsvaret og analysemiljøene er å få en rasjonell forståelse av situasjonen i Stortinget.

Ikke overraskende handlet debatten hos Civita om flere av de sentrale temaene i FS 07, som disktrikspolitikkens forhold til forsvarspolitikken, MTBer og kampfly, samt satsingen på spesialstyrker og bruken av disse i internasjonale operasjoner. Møtet hadde til en forandring ikke politikere i panelet, og ga grunnlag for en rasjonell og faktabasert debatt om forsvarets utvikling. Debatten kom imidlertid ikke inn på et hovedspørsmål i Civitas invitasjon: Hvorfor vil ikke et av verdens rikeste land bruke penger på egen sikkerhet?