Er det bare plass til ”feilfrie” karrierepolitikere i Norge? Hvorfor kan ikke Stang si det samme som Bøhler kan si?

I januar i fjor skrev lederen i Oslo Ap, Jan Bøhler: ”En hovedgrunn (til at menn lever 12 – 13 år lenger på vestkanten enn i indre øst) er at mange i vest er flittige nytere av friluftsliv og mosjon, og har god tilgang til Marka, fjorden og grønne lunger. Dette bør ikke vi på østkanten misunne dem, snarere lære av når vi vil øke trivsel og levealder i vår del av byen”.

Innlegget vakte, så vidt jeg kan huske, ingen oppmerksomhet overhodet.

I oktober i år uttalte ordfører Fabian Stang, som kommer fra Høyre, dette som svar på et konkret spørsmål: ”Det er en politisk oppgave å gi folk en sjanse, og ta vare på dem som ikke evner å bruke den sjansen. Men vi kan ikke ta vare på alle uten at de bidrar selv. Når folk lever lenger på Vinderen enn de gjør på Sagene, må ikke det føre til misunnelse. Tvert imot må folk på Sagene la seg inspirere av hvilke faktorer som er vellykkede på Vinderen. Som eksempel trekker Stang frem det å trene og gå på tur i marka.”

Som de fleste vet, førte dette til ramaskrik. Aps Tone Tellevik Dahl kalte Stang en ”naiv klovn”, mens Bøhler mente at det var ”synd at Stang under valgkampen ikke viste fram denne siden av seg selv i stedet for rumpa”.  Opposisjonen mener at Stangs uttalelser er ”sjokkerende” og har nå varslet et ”oppgjør i bystyret”. Stang på sin side har beklaget, tatt selvkritikk og korrigert. Om en stund er han antagelig skremt såpass på plass at vi ikke lenger kan høre forskjell på han og en gjennomsnittlig karrierepolitiker som har lært seg reglene for hva som er lov å si i politikken. Det er nemlig ikke så mye.

Faktum er at gjennomsnittborgeren på Vinderen lever lenger enn gjennomsnittsborgeren på Sagene. Det er et fenomen man gjenfinner i alle store byer. Årsakene er mange. Noen av dem er antagelig at gjennomsnittsborgeren på Sagene har mindre utdanning, røyker mer og beveger seg mindre enn gjennomsnittsborgeren på Vinderen gjør. Og skal man gjøre noe med det, så må man med nødvendighet også bidra selv – akkurat slik både Bøhler og Stang har påpekt. Uansett hvor mye Dagfinn Høybråten strever for å få oss til å slutte å røyke, så kan han ikke slutte for oss.  Eller som Stang påpeker: ”Det offentlige kan ikke gå tur for folk.”

Likevel nærmer det seg altså en politisk skandale når Stang sier dette. Hvorfor er det slik?

Det er nok flere grunner. En av dem er at det i politikken ofte legges større vekt på hvem som sier noe enn hva som sies. Bøhler, som selv bor på østkanten, kan tillate seg å si at folk der må la seg inspirere av folk på vestkanten. For Stang, derimot, er dette forbudt. Han bor selv på vestkanten og kan derfor ikke si det samme, for da virker det nedlatende og arrogant.

En annen grunn er politikeres velutviklede vilje til å misforstå og til å tolke utsagn i verste mening. Samme hvor balansert Stang uttaler seg, så vil motstanderne hans, hvis de ser seg tjent med det, bare høre det de vil høre. Nyanserte uttalelser om årsaker og tiltak for å utjevne levekår kan reduseres og karikeres til det ugjenkjennelige.

Prinsesse Märtha Louise fikk oppleve det samme. Hun kom til å si at vi har ”lik lønn for likt arbeid” i Norge, hvilket vi vitterlig har. Likevel tok det bare sekunder før hele ulveflokken var der, for sånt kan man ikke si. Kvinner og menn tjener jo ikke det samme i Norge, og derfor er det forbudt å si at vi har lik lønn for likt arbeid, selv om også det er sant.

At ordføreren og prinsessen får kritikk for sine uttalelser, er ikke farlig. Det som er trist, er at kritikken er så ensidig. Alle mener det samme. Rommet for mangfold i holdninger og meninger er trangt. Men prisen for å ha et slikt debattklima er at det snart bare er plass til karrierepolitikere som aldri sier noe ”feil”, og som like gjerne kan klones fremfor å velges.

Jeg antar at Stang nå har begynt å lese igjennom alle intervjuer før han godkjenner dem. Kanskje har han fått en rådgiver som hjelper til, og som kan fortelle ham hva som er ”smart” å si. En vakker dag høres han kanskje ut som alle andre politikere. Tanken er ikke lenger fri, men han er blitt helt feilfri.

Kristin Clemet,  i Morgenbladet 2. november 2007.