Union, samfunnsansvar og den norske modellen

Christian Vennerøds foredrag på Oscarsborgseminaret 11. – 12. oktober 2007.
foto: Ole Alvik

Ifølge statsminister Jens Stoltenberg består den norske modellen av å skape og å dele. Andre sier at en bedrifts oppgave er å skape profitt. Atter andre at det er å vise samfunnsansvar.

Den norske modellen påstår at profitt og samfunnsansvar går hånd i hånd. En bedrift består imidlertid ikke bare av eiere. Det fins mange ansvarlige interessenter i en bedrift. Hva består deres samfunnsansvar i? Og hvordan går det med samfunnsansvaret og den gjensidige solidariteten når bedriften ikke skaper nok til at det er alle kan bli rimelig fornøyde?

Jeg skal ta for meg tilfellet Union i Skien, fordi nedleggelsen av denne bedriften for to år siden så tydelig viser de grunnleggende, politiske problemstillingene. Og fordi den så tydelig viste at norsk offentlighet tenker helt feil. Det er et logisk hull i den norske modellen som så mange omfavner.

 

La oss begynne med en kort oppsummering av bakgrunnen. Union i Skien var en bedrift som lagde avispapir. Det var en bedrift med lange tradisjoner, beliggende på en øy i sentrum av Skien i et av Telemarks flotteste områder. Bedriften var eid av Norske Skog, som er et stort børsnotert konsern med datterselskap over hele verden.

Konsernledelsen ville for vel to års siden legge ned Union, si opp 380 ansatte og flytte virksomheten til andre fabrikker som hadde ledig kapasitet.

Hvem angikk beslutningen om nedleggelse? La oss se på en modell. Noen kaller den for interessentmodellen, fordi det er en modell for hvilke interesser en bedrift skal tjene. Litt sjablongmessig kan vi sette dem opp slik:

 

Kapitaleierne

Staten

Kommunen

De ansatte

Naboer/miljø

Leverandører

Kunder

 

Dette er de viktigste interesser en bedrift må tjene for å overleve. Man kan ta med noen flere, og man kan splitte opp de enkelte interessentene i undergrupper. Men poenget skulle være klart.

I stedet for å kalle dette for interessentmodellen, kan man kalle det for spleiselaget. Alle kommer med ulike ting til bedriften, og de får også ulike ting tilbake.

For at bedriften skal overleve og ha et godt liv, må alle interessentene få sine interesser dekket på en rimelig måte. Alle interessentene er egentlig interessert i at alle de andre også er fornøyde, for ellers bryter prosjektet sammen.

Man kan si at interessentene må være solidariske med hverandre i den forstand at de alle må støtte at de andre skal få det som rimeligvis tilkommer dem.

 Min påstand er at Union-saken viste at det var svært liten solidaritet med den øverste interessenten: Kapitaleierne. Dette er naturlig i et kommunistisk eller et marxistisk samfunn, men burde ikke være det i et privatkapitalistisk samfunn. Det er en manglende forståelse i det norske samfunnet for kapitaleiernes moralsk sett legitime interesser. Dette er den viktigste lærdom av Union-saken, og det visere at Norge og den norske modellen ikke er privatkapitalistisk i sin selvforståelse.

Min påstand er altså at Union-saken viser at norsk offentlighet ikke er privatkapitalistisk, men halv-marxistisk. Den samme selvforståelsen omfavnes langt inn i Høyre.

 

Spleiselag og dugnad

I Norge liker vi å si at vi er gode på lagspill. Dugnadsånden er liksom typisk norsk. Spleiselaget er idealet for all norsk virksomhet. Den som ikke er villig til å dele, er grådig. Dette er retorikken bak den norske modellen, eller den nordiske modellen som noen kaller den.

Men i et spleiselag blir alle respektert for det de bidrar med. I Norge er det svært lite respekt for dem som kommer med kapitalen. Vi kan si det slik at eierne blir diskriminert i det norske spleiselaget.

Før valget i forfjor gikk altså så godt som alle politikere og offentlige synsere inn for at Norske Skog skulle stoppes i sitt forsøk på å legge ned Union. Kravet var at Union skulle fortsette som før av hensyn til 380 ansatte. Få saker fikk så stort gjennomslag i pressen, og det er svært mulig at denne saken var med på å svinge pendelen ved valget i en slik grad at vi fikk en rød-grønn regjering.

Mange liker å si at Norge er et privatkapitalistisk samfunn. Men Unionsaken viser at det neppe er noen god beskrivelse. Vi er først og fremst et sosialdemokratisk samfunn, som bare til en viss grad godtar privatkapitalistisk virksomhet. Det går godt frem av de dominerende reaksjonene på Union-saken; det går godt frem av hvor feil premissene var for debatten; og viktigst: det går godt frem av at det ikke blir noe oppstyr av at det nå er bevist hvor feil premissene var.

La oss ta det siste først. Så kort tid som ett år etter nedleggelsen hadde alle de 380 som mistet jobben, fått seg ny jobb, med unntak av 3 personer. Det er derfor ikke riktig at de ansatte var avhengige av Union, slik motstanderne av nedleggelsen hadde hevdet. Det var ikke riktig at de ikke kunne brukes til noe annet. Det var ikke riktig at Union måtte opprettholdes av hensyn til dem.

 

Hva er samfunnsansvar?

Den almene oppfatning den gang var klar: Nesten alle krevde at Unions eiere måtte «vise samfunnsansvar». Ni av ti aviser støttet på lederplass kravet om fortsatt drift. «Arrogant og kynisk» sa fagforeningslederen Øyvind Hopland om Norske Skog, og han snakket på de flestes vegne.

    

Også folk som man kunne tenke seg hadde mer forståelse for å skape verdier, sto på samme side. Milliardær Petter Stordalen tok godt i: «Det er skamløst å planlegge begravelsen til et sunt og oppegående menneske», sa han – uten å nevne at Union var den minst sunne fabrikken i sitt slag blant alle bedriftene til Norske Skog.

Børge Brende (H), som var næringsminister, deltok overraskende nok i koret. Han sa: «Det er ikke å vise samfunnsansvar å legge ned en lønnsom bedrift», – uten å påpeke at Union i realiteten gikk med underskudd, så lenge eierne ville fått mer ved å ha pengene i banken eller leie ut tomten.

Men la oss se litt nærmere på hva som bør ligge i begrepet «lønnsom». Det er litt vanskelig i praksis når det gjelder Union, for regnskapene i konsernet er ikke satt opp for å vise hvilke deler av konsernet som går med overskudd. I prinsippet samarbeider delene om å skape konsernoverskudd. De konkurrerer ikke, og derfor er ikke regnskapene satt opp for å lage rettferdig konkurranse mellom de ulike fabrikkene.

Men vi kan likevel si at det var et helt håpløst lønnsomhetsbegrep som ble brukt i den offentlige diskusjonen. Ifølge konsernet var det flere år siden Union hadde gått med overskudd – enda det var gode tider. Det var mange år til Union igjen ville gå med overskudd. Mye tydet på at det neppe ville skje, og det er selvsagt den fremtidige lønnsomhet som er det eneste interessante begrepet når det gjelder spørsmålet om bedriftens fremtid. Likevel brukte de aller fleste den villedende merkelappen «lønnsom» om Union, fordi det ikke fremkom noe klart historisk tap.  

Dette viser at Norge ikke er privatkapitalistisk i sin selvforståelse. Et slikt samfunn ville hatt en helt annen respekt for lønnsomhet enn at eierne ikke hadde tapt penger i den senere tid. Det er derfor mer korrekt å si at Norge er et land der privatkapitalismen tolereres motvillig. 

Den norske offentligheten mener helt tydelig at det er feil av en privat bedrift å omorganisere sin virksomhet slik at hver del blir bærekraftig, enda bærekraftig er et honnørord i resten av samfunnet.

Antikapitalismen gjorde seg gjeldende langt inn i det børsnoterte selskapet Norske Skog. Det var bare et ørlite flertall i bedriftsforsamlingen som under sterk tvil til slutt støttet konsernsjef Jan Oksums forslag og la ned Union.

Noen politikere mente da at staten burde gripe inn. Men fullt så langt greide den borgerlige regjeringen ikke å gå. Og den rød-grønne grep heller ikke inn da den fikk makten.

Men konsernsjef Oksum fikk sparken til fornøyde nikk fra almenheten. Et klart signal var sendt om hva slags direktører Norge vil ha.

 

Ansvar for ressursbruken?

I politiske festtaler roses vanligvis den langsiktige eier. Men en slik eier er faktisk nødt til å ta noen upopulære avgjørelser. Ellers forblir han ikke eier lenge. Han går konk.

La oss se litt nærmere på hvorfor ledelsen mente at Union burde nedlegges. Sakens kjerne var at Norske Skog eier en hel rekke papirbedrifter over hele verden. Union var dårligst i klassen; konkurransen tetnet til internasjonalt; og samtidig falt etterspørselen etter avispapir fordi folk leser stadig færre aviser.

For Børge Brende og Co var slike fakta helt uvesentlige. Brende fikk støtte av etikkprofessorer som ivrig fortalte at en ledelse som vil styrke bedriften på lang sikt gjennom å legge ned den delen som går dårligst, ikke tar samfunnsansvar.

Etikkprofessorene forstod tydeligvis ikke at konsernledelsen faktisk også har et ansvar for alle de andre bedriftene til Norske Skog. I en internasjonal bedrift som Norske Skog, er ledelsens samfunnsansvar internasjonalt. Det er ikke lokalt!

Oksum fortalte at de andre papirfabrikkene i konsernet ikke gikk for full maskin. De kunne lett ta over produksjonen i Skien, slik at samlet produksjon ble like stor som før, men 200 millioner kroner billigere pr år. To hundre millioner! Hvert år!

Norske Skogs oppgave er å produsere papir for samfunnet, ikke å være sosialkontor. At Oksum ville produsere papir mer effektivt, er nettopp å ta «samfunnsansvar».

Den brutale sannhet er at eierne tok drittjobben med å omstille 380 personer i Skien til mer samfunnsgavnlig arbeid. Oksum & Co viste virkelig samfunnsansvar ved at de orket å stå imot all kjeften fra kortsiktige popularitetsjegere. Fordi de tok denne belastningen, gjorde de seg også fortjent til det fremtidige overskuddet. Slik drives et privatkapitalistisk samfunn fremover.

La oss ta i litt og utvide det prinsipielle perspektivet. De som kritiserte Oksum & Co, ser ikke ut til å ha forstått hvorfor Sovjetunionen kollapset. Hverken Brende, Stordalen, Stoltenberg eller etikkprofessorene begriper hva det var som i bunn og grunn gjorde at statskommunismen punkterte. Hovedårsaken var at i Sovjet brydde man seg ikke om hvorvidt bedriftene var lønnsomme. Man skulle vise «samfunnsansvar» og beholde folk i jobb uansett! Akkurat slik de fleste mente om Union.

 

Behovet for gribber

I Sovjet var det ingen ledelse som la ned de delene av virksomheten som ble utført mye bedre andre steder. De manglet privatkapitalistiske «gribber» som ryddet opp i de svake delene av det økonomiske systemet. De hadde ingen Oksum.

Derfor brøt systemet i Sovjet til slutt sammen. Ingen tok det viktige, langsiktige samfunnsansvaret: å få en skikkelig avkastning på kapitalen. Det er dette som er kapitalistenes samfunnsoppgave.

Isolert sett spiller det liten rolle for samfunnet om en enkelt bedrift driver i minus, eller med solid profitt. Men det at alle bedriftene prøver å drive med høy profitt, sikrer effektiv utnyttelse av ressursene i samfunnet.

Ingen som er for miljøvern, kan være uenig i at alt i bunn og grunn dreier seg om å utnytte ressursene best mulig. Dette er det samme som å maksimalisere avkastningen på kapitalen, selvsagt under forutsetning av at alle relevante tall er med i beregningen. Hvis alle som har ansvar for kapital og verdier, søker å maksimalisere avkastningen, snakker vi om at alle tar ansvar for å gjøre samfunnet bedre.

Av og til kan avkastningen økes på en myk måte ved å utdanne og forske og pusse videre på gamle suksesser. Men for at noe helt nytt skal vokse, må noe annet først ligge brakk. Dette vet enhver bonde. Og slik er det også i samfunnsøkonomien. Det må finnes rom for omstilling. Da kan man ikke være konservativ i betydningen «den som vil bevare».

Det må ha vært mye lettere for Oksum å la humla suse. Men en som i bunn og grunn er oppatt av effektivitet og lønnsomhet, vet at det er en del av ansvaret å være gribb iblant. Å manne seg opp og ta knekken på det som ikke lenger kan stå på egne bein.

Overfladisk sett kan det se ut til at den brutale saneringen bare tjener kapitalistene selv. Men så enkelt er det ikke. Mer kapital bak arbeidstagerne gjør dem mer effektive. Derfor kan de betales en høyere lønn. I et samfunn som bygger på konkurranse om arbeidskraften, vil de også få høyere lønn.

Det er neppe noen annen forklaring som er så en viktig når det gjelder å forstå hvorfor norske lønninger er så høye i globalt og historisk perspektiv: Det har aldri vært så mange kroner investert bak norske arbeidstagere som det er nå.

 

Hva sparte samfunnet?

Norske Skog er jo en del av samfunnet, så konsernets gevinst på 200 millioner årlig er i praksis en samfunnsgevinst.

Men siden de omplasserte nok bidrar til mer lønnsomme bedrifter i dag, f eks i solfangerselskapet REC, som tok en veldig stor jafs av de ansatte, kan vi trygt slå fast at nedleggelsen av Union medførte en samfunnsgevinst langt over det som Norske Skog sparte. Vi kan anslå verdien av det de produserer i dag i de andre bedriftene. La oss si at verdien av deres arbeid er rundt regnet 500 000 kroner hver. Vi kan gange med ca 380 ansatte, og da får vi i størrelsesorden 200 millioner til. Også hvert år.

Men det stopper ikke her. Tomten kan brukes til noe mye bedre: Til boligtomter, rekreasjon eller andre næringslokaler. Jeg har ikke vært og sett på tomten, men jeg er blitt fortalt at det dreier seg om en slags Aker Brygge i Skiens-format. Indrefileten i byen. Klosterøya, der Union lå, er som Hovedøya i Oslo, med det unntaket at det går vei dit. Det er intet mindre enn en perle.

Når tomten uten bedrift er verdt flere ganger så mye som verdien av tomten med bedrift på, er bedriftens verdi egentlig negativ. Det er misbruk av tomten å bruke den til avispapirproduksjon. Tomtens verdi øker altså når bedriften fjernes, akkurat slik som da Aker verft ble til Aker Brygge i Oslo. Årsaken er at folk (dvs samfunnet) endelig kan sette pris på området fullt ut.

Nettoeffekten for samfunnet av å legge ned var altså langt mer enn 200 millioner i året i årevis. Formodentlig dreier det seg om rundt regnet en halv milliard årlig. Å sikre samfunnet slike årlige verdier må vel sies å være det samme som å vise samfunnsansvar? Det kan i det minste neppe være det motsatte. Eller er kroner ikke en verdi som teller i den norske modellen?

 

Helt siden Spinning Jenny begynte å gå rundt i tekstilindustrien i England, har bakstreverske personer skreket opp om at det er et samfunnsansvar å hindre utvikling. Men det er selvsagt omvendt.

Årsaken til at vi har den levestandard vi har i dag, er ikke oljen, men at vi har latt folk bli utkonkurrert og oppsagt!  Derfor er vi blitt så effektive at vi kan leve et enormt mye bedre liv enn våre oldeforeldre kunne. Og et mye bedre liv enn folk kan i restene av det gamle Sovjet.

Det er nemlig ikke slik at de fleste mennesker må fortsette å spinne på samme måte som før. Eller at de ikke kan gjøre noe annet enn å lage papir på samme måte. I Unions tilfelle er dette ikke noen tom påstand. Vi vet i dag at det er sant.

Poenget er at de som ville vite, nok også visste det den gang beslutningen om nedleggelse ble fattet. For av de 380 som mistet jobben, hadde 340 fått ny jobb allerede etter tre måneder! At de var så attraktive, kunne ikke kommet som en overraskelse på fagforeningen.

Det er svært interessant å slå opp på internett i dag to år etter, for å se hva som er skrevet om Union. Det er svært lite. Det er de gamle påstandene fra før valget som først og fremst dukker opp. Så godt som ingen journalister har skrevet noe nytt. Hvorfor ikke? Jo, de må i så fall skrive noe som viser hvor feil de tok den gangen de alle løp i flokk og skrek over seg om eiernes unødige brutalitet.

Det jeg har sagt hittil må ikke misforståes dit hen at jeg mener at eierne skal ha frie hender til bare å følge sine egne interesser.  

Ingen moderne kapitalisme kan basere seg på at den som sitter på kapitalen, skal ha lov til å herse med resten av samfunnet. Kapitalismen må også bygge på frivillig spleiselag som modell.

Det er altså ikke noe galt i at Norge ønsker å se seg som et land for teamarbeid. Men la oss se litt nærmere på denne metaforen om spleiselaget.

På spleiselaget til lørdagsfesten tar mange ofte med seg omtrent det samme. Dermed blir det lett å ha felles interesser. Men ikke alle spleiselag er slik. De mer avanserte er ofte slik at noen lager mat, mens andre tar med drikke og atter andre står for underholdningen.

Poenget er da at alle må respekteres for det de bidrar med. 

All moderne bedriftsledelse bygger også på denne tankegangen. Som jeg var inne på da jeg begynte dette foredraget, er det uviktig om vi kaller dette interessentmodellen eller spleiselaget.  

Nå skal jeg tilbake til modellen. Jeg vil prøve å se på om Unionsaken bekrefter eller avkrefter at vi lever i et samfunn som bygger på spleiselaget eller interessentmodellen. Dette er en grunnleggende del av den norske modellen, og alle moderne ledere læres opp i den.

For å repetere. Dens hovedpoeng er at alle interessenter må få rimelig tilbake fra bedriften i forhold til hva de putter inn. Det gjelder de ansatte, eierne, kundene, kommunen, staten, leverandørene, naboene osv.

Det som gjør bedriften som spleiselag litt spesielt, er at hver enkelt ikke selv kan bestemme hva vedkommende vil bidra med, eller hva vedkommende interessent skal få tilbake.

La oss først se litt på to som skiller seg mest ut: Stat og kommune. I prinsippet stiller disse med et sett udiskutable minimumskrav som går ut på at bedriften må betale skatt og holde seg til lover og regler og reguleringsplaner osv. Til en viss grad er fortolkningen et forhandlingsspørsmål i praksis. Men til syvende og sist møter man hverandre i retten hvis det offentlige mener at bedriften ikke tar tilstrekkelig hensyn til det offentlige som interessent. Litt firkantet sagt står bedriften her overfor krav som den bare må godta.

Det er litt annerledes når det gjelder Naboer/miljø, ansatte, leverandører og kunder. Her gjelder det minimumsregler for hva bedriften kan gjøre, men i tillegg er det snakk om forhandlinger.

Av og til kan det være vanskelig å si hva som er rimelig å gi til disse interessentene. Men det avgjøres i praksis ved å holde seg til inngåtte avtaler, og ved å inngå nye avtaler som må ta hensyn til hva andre i samfunnet får i andre sammenhenger.

Det er egentlig dette finvevde nettet av avtaler som er det markedet som etikkprofessorene ikke forstår noe av.

 

Markedets etikk

Det som gjør markedet etisk høyverdig, er at folk stort sett deltar helt frivillig i det. Ingen tvinges til å jobbe, eller til å samarbeide med andre, eller til å selge noe de har. Frivillighetsprinsippet er både det etiske fundamentet og selve drivkraften i kapitalismen!

Man kan selvsagt spille dum og si at man heller vil fiske og se på TV enn å arbeide. Eller si at man heller vil ha alt i butikkene gratis og at man tvinges til å betale siden butikkene ikke vil gi fra seg varene sine. Men det viser bare at man ikke har forstått hva frivillighet er.

Frivillighet må være gjensidig. Kapitalismen bygger på tanken om et rettferdig bytte, og det er aktørene selv som avgjør hva som er rettferdig. Vil begge bytte, skjer byttet pr definisjon frivillig. Det er uvesentlig at den ene eller begge kunne tenkt seg å gjøre en enda bedre handel.

Hvis Gud finnes, kan han kanskje uttale seg med en slags objektivitet om hva som er helt rettferdig bytte. Men inntil han stiger ned og forkynner det, er det i 99 % av tilfellene tilstrekkelig at begge parter sier seg så tilfreds med byttet at de bytter frivillig.

(Ja, jeg forstår også at det finnes enkelte som ikke med rimelighet kan delta i markedet. Barn, gale og de som har vært svært uheldige med livets lodd, stiller utenfor. Men hva man skal gjøre med spesialtilfellene, er en helt annen diskusjon. Her snakker vi om den overveldende voksne og selvstendige majoritet.)

 

Selv om samarbeid er bra og den viktigste kilden til rikdom, kan man i et fritt land ikke tvinge andre til å samarbeide.

Dette er den utskjelte blårussens ideologi. Var det noe vi lærte i timene om management på Norges Handelshøyskole, var det at alle interessentene må tilfredsstilles.

At det er slik, er lett å se hvis leverandørene ikke får betalt, hvis de ansatte ikke får lønn, eller det offentlige ikke får skatt. Da klapper bedriften rett og slett sammen.

 

Men hva hvis kapitalistene ikke får profitt?

Prinsipielt er dét selvsagt like galt så lenge vi snakker om frivillig samarbeid. Når noen parter over tid tar ut så mye at andre ikke får noe, bryter samarbeidet sammen. Man kan si at det er et utslag av maktmisbruk fra de andre – eller av mangel på solidaritet med eierne.

Slik var det på Union. De ansatte og det offentlige tok ut for mye i så lang tid at eierne til slutt ga opp troen på at de ville få en rimelig profitt. Derfor la de ned Union.

Forfatteren Johan Norberg holdt i går en tale om at det er 50 år siden Ayn Rand gav ut Atlas Shrugged (eller «De som beveger verden» som boken heter på norsk), og at boken handler om hva som skjer når kapitaleierne går til streik. Hvis vi tåler å strekke strikken et stykke, kan vi si at det var det samme som skjedde på Union. Eierne ville ikke lenger la seg utnytte.

Union er spesielt, men likevel ikke et sært spesialtilfelle. Union er særlig interessant fordi nedleggelsen skjedde rett før valget og fikk så stor oppmerksomhet politisk. Sjeldent klart viste Union-nedleggelsen hvilke tanker som teller blant Norges toneangivende krefter. Det ble tydelig at offentligheten ikke respekterer dem som tar med seg kapital til det spleiselaget som kalles en arbeidsplass.

I et fritt samfunn, som bygger på eiendomsretten, er det en naturlig ting at de som bidrar med kapital, får noe tilbake, akkurat som de andre som bidrar med annet til bedriften. Hvis ikke, lever man i et autoritært, tvangsdirigert samfunn, som ikke bygger på frivillighet mellom alle parter.

 

Mange har lest Marx, men de fleste har ikke forstått at hans teori hviler på et etisk fundament om at kapitalen ikke bør få noen belønning overhodet. Eierne kan få kompensasjon for slitasjen på realkapitalen, sier Marx. Altså for det som er «brukt opp» av maskiner og utstyr. I moderne terminologi vil det si at en korrekt avskrivningssats er ok. Men hver krone utover det i utbytte, er pr definisjon utbytting av arbeiderne. Det er tyveri fra de ansatte, for all verdiskaping tilhører pr definisjon dem ifølge Marx.

All marxistisk tankegang bygger på grunnsetningen at kapitalen skal diskrimineres i spleiselaget. Eierne har ingen moralsk rett på godtgjørelse, sier Marx. Dessverre må Unionsaken tolkes som at norsk debatt og selvforståelse, og derfor den norske modellen i realiteten, domineres av folk med delvis det samme verdisyn. Til tross for at man snakker om «likeverd» og at Stoltenberg fremholder mantraet: «å skape og dele» i uforpliktende sammenhenger.

 

Den omvendte grådighet

I norsk offentlighet kan man hylle solidariteten samtidig som man klart gir uttrykk for at det fins én interessentgruppe som man ikke skal være solidarisk med, nemlig den gruppen som bidrar med kapitalen. Men hva slags spleiselag er det, når noen bidragsytere holdes utenfor ved matfatet? Hva sier etikkprofessorene til det? Hva sier Kalle Moene?

Hvis vi skal holde oss til dugnadstanken og til spleiselaget, er det opplagt at alle som bidrar, også må få noe tilbake. Det de får tilbake, må i et fritt samfunn være omtrent like bra som det de kan få andre steder.

Når Norske Skog ikke engang fikk bankrente på sin investering i Skien, burde de andre som var interessert i å holde bedriften i gang, spurt seg: Hvorfor har vi ikke vært solidariske med eierne? Hva kan vi gjøre for at de også skal få en belønning som tilsvarer det de kan få i andre markeder – akkurat slik som vi får?

Unions øvrige interessenter stilte seg ikke det spørsmålet. Det viser at de ikke egentlig trodde på en solidarisk modell. De var bare opptatt av at eierne skulle bidra til deres egen behovstilfredsstillelse. Men solidaritet må gjelde alle i et fellesskap.

Null utbytte er utbytting av eierne.

Ordet grådighet går stadig igjen i avisspaltene. Grådighet vil si at man tar for mye fra fatet på spleiselaget, slik at det ikke blir en rimelig mengde igjen til de andre i laget. I et fritt samfunn er dette umulig i lengden. Det frie markedet vil sette en stopper for de grådige.  De blir rett og slett kastet ut av selskapet, og de blir ikke invitert tilbake. Uansett hva slags interessenter de er.

Å vise samfunnsansvar vil si å sørge for at ingen går fra spleiselaget som du er med i, med følelsen av at det ville vært bedre å gå i et annet selskap. Derfor må også arbeiderne vise en viss solidaritet med kapitaleierne hvis de vil at spleiselaget skal bestå av hensyn til arbeiderne.

Alle interessentene må vise samfunnsansvar hvis de vil at en bedrift skal bestå når den ikke kan betale markedsvilkår. Men i et fritt samfunn, er dette bare en mulighet. Det er ingen plikt. Alle interessentene kan kreve markedsvilkår, og interessentene må stå solidarisk sammen om at alle interessentene har rett på markedsvilkår.

Alle interessentene har en like selvsagt rett til å la være å selge seg til en pris under markedsvilkårene. Dette er en helt essensiell del av det vi kaller streikerett, avtalefrihet og næringsfrihet, som alt bare er ulike sider av samme sak.

Det er svært oppsiktsvekkende at det kan se ut som om norsk offentlighet (og dermed den norske modellen i sin selvforståelse) ikke vil akseptere at også eierne har rett til å få markedsgodtgjørelse for sitt bidrag.

 

Risikoens lønn

La meg innrømme noe: Det jeg har sagt hittil, er litt tilslørende. For interessentene i en bedrift står ikke helt likt. Kapitalen står i en særstilling i spleiselaget. Jeg skal si litt mer om det til slutt.

Kapitalen består av to deler: Fremmedkapital (lån) og Egenkapital. Den fremmede kapitalen hentes i markedet til en pris vi kaller rente. Til en viss grad får bedriften også lån gratis fra leverandører som leverer på kreditt, kunder som forskuddsbetaler, og ansatte som jobber før de får betaling. Men dette er ikke noe prinsipielt poeng. Saken er at fremmedkapitalen er noe bedriften får tak i ved å betale markedsvilkår. Akkurat som betalingen til leverandører, ansatte og kunder. Dette er uproblemetisk.

Den kategorien som skiller seg ut, er derfor egentlig bare egenkapitalen. Den kan nemlig ikke forhandle seg til noe som helst. Den får det som er igjen når de andre har fått det de skal ha, ifølge avtaler og lover og regler.

Egenkapitalen blir sittende med restene etter spleiselaget. Noen ganger er det penger i massevis. Andre ganger ikke noe. Og når det blir underskudd, må egenkapitalen betale regningen til slutt.

Det at den resten som blir igjen til egenkapitalen, ikke er definert på forhånd, kalles risiko. Resten kan bli positiv eller negativ. Hele poenget med privatkapitalismen, er at den som tar ansvaret for restene, også får retten til å bestemme hva den vil tilby de andre i spleiselaget.

Å ta risikoen gir privilegier. Først og fremst retten til initiativ. Den som bærer resterisikoen, får retten til å invitere til spleiselaget, retten til å åpne forhandlingene og til å drive dem frem til en beslutning er fattet.

Det betyr også at egenkapitalen har retten til å si at det ikke var mulig å arrangere noe spleiselag. Fordi kabalen ikke går opp dersom én eller flere interessenter ikke får rimelige vilkår. Siden egenkapitalen er restkategorien, vil kapitaleierne normalt alltid være med blant dem som ikke får gode nok vilkår. 

Slik blir ansvar, risiko og belønning knyttet til hverandre på en selvregulerende måte i et privatkapitalistisk samfunn.

Konsernledelsen i Norske Skog kom til at de måtte avlyse spleiselaget som ble kalt Union. Den sannsynlige avkastningen på investert kapital sto ikke lenger i samsvar med risikoen.

Sagt på en annen måte: Norske Skog kom til at den private kapitalen som var investert i Union, ikke fikk en belønning som tilsvarte hva den kunne få andre steder i markedet. Akkurat som en leverandør har rett til å la være å levere varen hvis han kan få mer for varen sin et annet sted, akkurat som en ansatt har rett til å slutte hvis han får mer betalt hos konkurrenten, hadde Norske Skog rett til å si at nok var nok I Union.

Den som ikke får markedsbetingelser, blir egentlig utnyttet. Det er den privatkapitalistiske definisjon av utbytting.  Den definisjonen er mye bedre enn den marxistiske. Og det er den som må gjelde i den norske modellen, hvis den skal være seriøs.

Ingen som er tilhenger av frihet, kan insistere på at andre skal tvinges til å bli utnyttet. Uansett om tvangen skjer via lover eller via påtrykk fra presse og politikere.

Det er selvsagt tungt for konservative krefter at en bedrift som har eksistert siden 1873, skal forsvinne. Og mange hevdet i sin fortvilelse over dette at Jan Oksum & Co tok feil i sine regnestykker og i sin analyse. Etter min mening er det helt usannsynlig. Som vi vet, går behovet for avispapir ned over hele verden.

Men det spiller egentlig ingen rolle om Oksum gjorde en regnefeil. La oss anta at konsernledelsen tok feil, og at det var andre innsparinger som i stedet kunne vært gjort andre steder i konsernet. Poenget er nok en gang at den som tar ansvaret for restene, har retten til å bestemme hvilke regnestykker han selv vil tro på. Uansett om de er riktige eller baserer seg på en misforståelse.

Ansvaret for regnestykkene kan ikke ligge hos journalister i Dagbladet, hos fagforeningsledere i Union, eller hos styringskåte politikere.

Den som bærer resterisikoen, har retten til å regne selv. Slik må det være hvis vi vil ha et desentralisert, fritt og selvstendig næringsliv, og hvis den norske modellen skal bygge på uavhengige, solidariske aktører med respekt for hverandre.

Derfor var det viktig at Union til slutt opphørte å eksistere. Gratulerer med nedleggelsen!

 

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »