”Verdens beste land å bo i”

Av Kristin Clemet, leder i Civita

 

FN har kåret Norge til ”verdens beste land å bo i” hele seks år på rad. Egentlig er uttrykket en tilsnikelse, for FN måler ikke hvor godt det er å leve i et land. Det FN måler, er gjennomsnittlig inntektsnivå, utdanningsnivå og levealder. En høy inntekt og et høyt utdanningsnivå gjør nok at vi har det ganske godt, men om det er ”best” å bo her, sier det strengt tatt ingenting om.

I det hele tatt er det nok en fare for at denne typen utsagn og den tiltagende debatten om den nordiske, eller endog norske, modellen, etterlater inntrykk av en viss selvforherligelse – som om Norge er det eneste velutviklede velferdssamfunnet i verden. Men slik er det selvsagt ikke.

Velstanden og velferden brer seg over hele verden i høyt tempo. Bare de siste 15 år er 450 millioner mennesker løftet ut av fattigdom. Det blir færre ekstremt fattige, og det er også en langt lavere andel fattige enn for 15 år siden, enda befolkningen har vokst enormt.

Velstanden kommer som en følge av globalisering, markedsøkonomi, frihandel og demokratisering. Den fjerdedelen av verdens land som har mest økonomisk frihet, herunder for eksempel privat eiendomsrett, har en BNP pr capita på ca. 24.500 dollar. Den fjerdedelen av verdens land som har minst økonomisk frihet, har en BNP pr capita på ca. 3000 dollar (2004). Sør-Korea og Ghana var på omtrent samme velstandsnivå for 40 år siden. I dag er forskjellen enorm, fordi det ene landet åpnet seg mot omverdenen, mens det andre forble mer lukket. Isolasjon er veien til stagnasjon.

Jo rikere landene blir, jo større er også tendensen til at det innføres velferdsordninger og mer ordnede forhold på arbeidsmarkedet. Man regner nå med at ca. 148 av 193 land er demokratiske land. Men allerede i 1995 hadde 165 land en form for sosialhjelp eller sosial forsikringsordning; alderspensjon og andre pensjonsordninger. Og ca. 60 land hadde innført arbeidsledighetstrygd.

Det er altså mange land som kan kalle seg velferdssamfunn, og mange har det vi kaller en velferdsstat. Men de er forskjellige. Europa skiller seg fra USA, og de europeiske landene skiller seg fra hverandre. I de nordiske land er det visse fellestrekk, men også de preges av viktige forskjeller.

Den såkalte nordiske modellen, med bl.a. like og mange universelle rettigheter, passet spesielt godt i små, egalitære og homogene land. I andre land, som var preget av mer mangfold, og som hadde et sterkere sivilsamfunn og/eller kirke, var andre modeller mer naturlige. USA, for eksempel, har ikke så omfattende offentlige ordninger som Norge. Men en sammenligning er ikke rettferdig, hvis vi ikke også tar med den velferden som skapes i det amerikanske sivilsamfunnet – borgerne imellom.

Eller ta Nederland som et eksempel fra Europa: Der går 60 – 90 prosent av elevene i friskoler, bl.a. fordi sivilsamfunnet og kirken har hatt en langt sterkere posisjon enn i Norge. Ingen vil vel av den grunn finne på å mene at Nederland ikke er et velferdssamfunn eller påstå at skolen er dårlig. Tvert om er det mye som tyder på at Nederland har en meget god skole sammenlignet med mange andre europeiske land, inklusive Norge.

I dag forskes det mye på den nordiske modellen. Hvordan kan vi opprettholde en så sjenerøs velferdsstat, samtidig som den økonomiske veksten er høy? Enkelte mener at selve årsaken er å finne i en veldig sammenpresset lønnsstruktur, dvs at inntektsforskjellene er små. Men hva er årsak, og hva er virkning? Er vi rike fordi vi er like – eller er vi like fordi vi er rike?

Forleden drøftet Polyteknisk Forening om denne økonomiske likheten har en pris. Det har den selvsagt, og det er muligens trivielt. Likevel har danske forskere sett nærmere på det og bl.a. kommet til at det koster høyinntektsgruppene i Danmark 5,58 kroner å omfordele en ekstra krone til lavlønnede – enda man da bare har beregnet noen av de økonomiske effektene av omfordeling. Danmark er ifølge OECD verdens likeste land, og derfor blir også kostnaden ved slik omfordeling høyest.

Det motsatte spørsmål er kanskje mer interessant: Har den økonomiske ulikheten en pris? Når slike spørsmål stilles, kretser svarene som regel mer rundt det immaterielle: Økte økonomiske forskjeller skaper uro og ukultur og tærer på tillitskapitalen i samfunnet, sies det. Samfunnskontrakten går så å si i oppløsning.

Men er det sant? Jeg vet faktisk ikke, men jeg tror man må skille mellom måten de økte forskjellene oppstår på. Spillereglene må være rettferdige. Alle må ha den samme muligheten til å oppnå økonomisk gevinst ved å bruke sine talenter, sin arbeidskraft, innsats, dyktighet og risikovilje. Alle borgere må med andre ord ha de samme rettighetene. Vi må ha demokrati og likhet for loven.

Motsatt kan man si at et samfunn uten slike grunnleggende rettigheter og uten spilleregler som gjelder alle – ja, der vil også store og økende ulikheter virke støtende, skape sosial uro og disharmoni. I slike samfunn vil forskjellene som regel også bli mye større enn de blir i åpne, demokratiske og ”selvkontrollerende” samfunn.

Men likheten har andre ”priser” enn de økonomiske. Jeg tror bl.a. at den nordiske modellen er lite robust i møte med et flerkulturelt og mer mangfoldig samfunn. Vår modell passer best til det homogene, der alle tilsynelatende kan behandles likt.

Forskere har også sett på dette. Noen har for eksempel sett på de ulike begynnerlønnene i Norge og USA. I USA er de så lave at det får mange bedrevitere i Norge til å grøsse. Men forskningen viser at lønnen etter noen år overgår norske innvandreres lønn. Som forskerne selv skriver, så ”…ser det altså ikke ut til at en sammenpresset lønnsstruktur og omfattende reguleringer i arbeidslivet fører til noen merkbar beskyttelse av innvandrere som gruppe. Tvert imot kan disse forholdene være et hinder for inntektsopphenting….. En sammenpresset lønnsstruktur og omfattende reguleringer er kanskje mer til fordel for de som er ”innenfor” enn de som er ”utenfor”.” 

En svensk forsker sa det på en annen måte: Danmark og Sverige virker som sovepiller på somalierne. USA er speed.

Det er om å gjøre å skape en balanse mellom frihet og trygghet. Vi kan ikke og bør ikke kopiere USA, men kanskje kan vi lære noe. Nesten 800.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Mange av dem kan og vil arbeide, og vi mangler arbeidskraft. Likevel er det ikke plass til dem. Kanskje har det noe med modellen å gjøre?

Rødgrønn politikk er å betrakte ”fellesskapet” som staten. Men det sterkeste fellesskapet er kanskje ikke en stor stat. Kanskje er det mennesker som både vil og kan ta vare på seg selv.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »