Det har vært hevdet at lokalvalget vi har bak oss også var en folkeavstemning over den rødgrønne regjeringen, og at regjeringen i så fall tapte den. Mange kommentatorer mener også at de fire borgerlige partiene rikspolitisk står sterkere etter dette valget. Spørsmålet fremover blir om disse partiene klarer å samle seg om et felles regjeringsalternativ før valget i 2009. Foreløpig ser det ikke særlig lovende ut.
De fire borgerlige partiene ser også ut til å ha tenkt å krangle om hvem som vil, bør eller kan samarbeide med hvem, for åpen scene. Det er neppe særlig smart.
Dette vil det selvsagt være delte meninger om blant de borgerlige partiene. Men noe grunnleggende er det antagelig enighet om. Det dreier seg om en felles virkelighetsforståelse. De rødgrønne mener stort sett at svakheter og mangler i samfunnet enten skyldes for lite penger fra staten, manglende lovfesting av rettigheter eller manglende offentlig styring, eventuelt en kombinasjon av disse. Problemet er aldri at deler av offentlig sektor er dårlig organisert, lite effektive eller at det offentlige noen ganger helst bør gjøre minst mulig. Svaret på utfordringer er alltid at staten bare må gjøre mer. Vi må bygge flere offentlige barnehager, ansette flere lærere i skolen, bevilge mer penger til sykehus, sørge for mer statlig kontroll med næringslivet osv.
Hos de fire borgerlige partiene er det, om enn i varierende grad i alle fall, en større forståelse for at ikke alle utfordringer i samfunnet løses best med mer offentlig styring, økte bevilgninger over statsbudsjettet eller ved å lovfeste enda flere krav på velferdsgoder. Fremskrittspartiet har riktignok stor sans for å kaste oljemilliarder etter ethvert problem, men også de er, hvis man skal ta partiprogrammet på alvor, med på tanken om at spørsmålet ikke alltid bare er om det offentlige kan gjøre enda mer. De borgerlige partiene deler dessuten en større tillitt til private aktører enn de rødgrønne. Dette er et grunnleggende ideologisk skille mellom de to blokkene, og kanskje et godt utgangspunkt for å begynne å snakke sammen på borgerlig side.
Jeg tror derimot svært få vil la seg begeistre dersom de borgerlige partiene setter seg ned og lager et utvannet kompromiss av sine fire partiprogrammer. Folk vil neppe gå mann av huse for å stemme på et regjeringsalternativ som har som sin store visjon for et av verdens best stilte land, å gi befolkningen litt skattelette, dele ut litt mer kontantstøtte og konkurranseutsette noen flere sykehjem.
Enda verre vil det være dersom spørsmålet om borgerlig samarbeid utsettes til etter valget i 2009. Da vil det jo være høyst uklart hva som blir det politiske resultatet av en eventuell borgerlig seier. Antagelig blir det svært lite. Og Jens Stoltenberg vil kunne lene seg tilbake og med rette påpeke at det er kaos på borgerlig side. De fire borgerlige partiene bør derfor bruke de to årene frem til valget til å samle seg om et nytt felles prosjekt. Dette bør handle om noen grunnleggende utfordringer i samfunnet. Effektivisering av offentlig sektor bør være ett aktuelt tema. Norge bruker mer penger enn stort sett alle andre land på både skole og helsevesen, uten at vi utmerker oss med spesielt høy kvalitet på noen av områdene.
Likevel er effektivisering/ modernisering nå et ikke-tema, både fordi vi har en fornyingsminister fra SV og fordi Stoltenberg har erfart at dette temaet slår dårlig an hos rødgrønne velgere. Høyre hadde riktignok liten suksess med sitt slagord om ”mer igjen for pengene” ved forrige stortingsvalg. Men det betyr ikke at dette var et dårlig slagord. Problemet var kanskje heller at det var bare dette slagordet folk fikk med seg av Høyres budskap, og at partiet derfor ble oppfattet som et kynisk ”kalkulatorparti”. Kommunisert på en dyktig måte bør dette kunne være en vinnersak for Høyre og de andre borgerlige partiene. Det store flertallet av velgere synes neppe sløsing med skattepenger er greit.
De borgerlige partiene kan også sette søkelys på at det pågår en styrt nedleggelse av forsvaret, og spørre regjeringen hva den har tenkt å gjøre med det. Advarslene fra forsvarssjefen og andre med kjennskap til situasjonen i forsvaret har vært tydelige lenge; omfattende nedskjæringer gjennom mange år har ført til at man nå nærmer seg en kritisk grense. Det snakkes om at hvis denne utviklingen fortsetter, vil vi om bare 10-15 år knapt ha noe relevant forsvar igjen i det hele tatt.
Det er lite trolig at SV kommer til å sette fokus på dette fremover, og Senterpartiet er tradisjonelt mest opptatt av forsvaret som distriktspolitisk virkemiddel. Mange i Ap er nok opptatt av et troverdig forsvar, men det kommer trolig langt ned på listen over prioriterte saker. Barnehager og alle andre populære formål skal ha sine milliarder først. De borgerlige partiene, og særlig Høyre, har tradisjonelt hevdet å være mer forsvarsvennlige enn de rødgrønne. Dersom de fortsatt skal kunne hevde det med et snev av troverdighet, bør de nå føle et ansvar for å dra i gang en grunnleggende forsvarsdebatt, og vise at de vil prioritere å snu den negative utviklingen.
Jeg har nevnt noen eksempler på saker de borgerlige partiene kan ta tak i. Det finnes mange andre. Poenget er at hvis de borgerlige partiene ikke viser evne og vilje til å ta opp noen slike grunnleggende utfordringer, og klarer å samle seg om noen litt radikale forslag til endringer, er det nok sannsynlig at vi har en rødgrønn regjering også etter valget 2009. Og det vil så fall være like greit.
For dersom de borgerlige ikke makter å komme opp med et reelt politisk alternativ til de rød-grønne, men nøyer seg med å finslipe retorikken om valgfrihet, og kjøre frem noen symbolsaker av typen kontantstøtte, så trenger vi ikke et regjeringsskifte.
Torstein Ulserød, stud. jur.