Nordmenn er først og fremst opptatt av ”de store spørsmål” som religionen forsøker å gi svar på i tre faser i livet, mente professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary ved Minervas lansering av sitt temanummer om religion tirsdag morgen. Det er når de får barn, når de blir alvorlig syke eller når de skal dø. Ellers ikke. Teologene i Norge snakker derfor ikke med noen spesiell tyngde eller autoritet. Argumentet om at ”det står i bibelen”, som ble mye brukt på Sørlandet da hun vokste opp, har forsvunnet fra norsk samfunnsdebatt.

 

Religionen psykologiseres og privatiseres. De religiøse er i dag som frimerkesamlere, redusert til en privat hobby. Utover denne rent private rollen mente Haaland Matlary at religionen, og spesifikt kristendommen, i dag først og fremst har samfunnsmessig betydning gjennom det menneskesyn den bygger på og uttrykker. Dette dreier seg først og fremst om at mennesket ikke bare ses på som produktivt, effektivt og materielt – nyttig, men at religionen også gir rom for ”det trengende individ”, de svake, de mindre ”nyttige og funksjonsdyktige”.

 

Hun trakk frem debatten om dødshjelp som et eksempel på religionens fortsatte, men svekkede rolle, og spådde at denne debatten ville bli stadig sterkere fremover, særlig fordi kostnadene ved livsforlengelse vil spise en økende del av helsebudsjettene. Da kommer et religiøst forsvar for menneskets immaterielle verdi lett på defensiven overfor de mer materielle nyttevurderingene. (Minervas ferske papirutgave inneholder for øvrig to artikler skrevet av henholdsvis Levi Fragell og Ulla Schmidt om religionens rolle i dødshjelp-debatten).

 

Filosofen Lars Gule, førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, gikk i rette med dem som mener at sekulariseringen har stoppet opp. Det bygger på overfladiske observasjoner, sa Gule, og trakk frem tre ulike former for sekularisering. For det første den private, der det ikke er riktig at religionen har kommet tilbake. I vår del av verden viser en rekke undersøkelser, som Norsk Monitor og World Values Survey at religionen spiller en mindre rolle for stadig flere. I andre deler av verden er situasjonen stabil.

 

For det andre spiller religionen en ”uendelig liten” rolle i det offentlig – i politikken. Og ifølge Gule skjer dette overalt, ikke bare i det sekulariserte Vesten. Han så heller ingen stor forskjell mellom land i den kristne kulturkrets, som har skillet mellom religion og politikk forankret i teologien – skriftstedet om å gi keiseren det keiserens er, og Gud det Guds er – og for eksempel islam, som mangler en slik teologisk forankring. Også innen islam er praksis den samme – en kamp mellom og balansering av religiøse og politiske hensyn. Kristendommen har langt fra fulgt opp det teoretiske skillet. Tvert imot har det historisk sett vært slik at de kristne har jobbet for at kristendommen skulle prege hele samfunnet.

 

Gule ble utfordret fra salen om hvorvidt islam manglet den reformasjonen og opplysningstiden som gjorde at kristendommen mistet sitt jerngrep, men slo an en mer optimistisk tone. Den islamske opplysningstiden er NÅ, mente Gule, og viste til at det foregår langt mer diskusjon om fortolkninger av islam og islams rolle enn vi vanligvis får med oss. Som eksempel trakk han frem familieplanlegging, som er fjernt fra tradisjonell islam – da skal man ta imot de barn som naturlig kommer. Like fullt har islamistiske Iran gjennomført en svært vellykket familieplanleggingspolitikk. Vi må ha et perspektiv som strekker seg over mer enn en generasjon, og også erkjenne at dette ikke er en lineær utvikling, men også omfatter stopp og tilbakeslag. Dessuten er det selvsagt nødvendig å støtte opp under de demokratiske og liberale kreftene.

 

Gules tredje aspekt ved sekulariseringen dreier seg om religionens interne forandring. Norsk kristendom er noe helt annet i dag enn for 50 år siden. Religionen påvirkes altså av samfunnet rundt. Dette skjer i alle religioner, og Gule mente at det derfor ikke var grunn til å være så veldig bekymret for islams utvikling.

 

Teolog og stortingsrepresentant Inge Lønning pekte på at Eidsvollsmennene bare videreførte datidens statskirkeordning, og at denne var basert på oppfatningen av at et enhetlig samfunn er avhengig av religiøs enhet. Denne oppfatningen er etter hvert smuldret opp og erstattet av det individualistiske ”enhver er salig i sin tro”, der religionen blir et privatanliggende, til innvortes bruk. Likevel er ikke individualiseringen tatt ut i det ekstreme. Den private religiøsitet søker som alltid sosiale sammenhenger. Fremdeles registreres det nye religiøse trossamfunn i Norge.

 

Lønning hadde et annet syn på sekulariseringen enn Gule, og mente at det religiøse tomrommet blir fylt av det som verre er, de dårligste restproduktene av ulike amerikanske former for religiøsitet, som en viss prinsesses engletro. Symptomatisk for dette mente Lønning at Alternativmessen er – ”sjøldigging på tusen forskjellige måter”. Det er altså ikke rasjonaliteten som fyller tomrommet. Gule repliserte at empirien, dvs. verdiundersøkelsene, sier noen annet. Nyreligiøsiteten og karismatisk bevegelser erstatter ikke nedgangen i de tradisjonelle trossamfunnene.